• Fra «Push Firma Beige», et kunstprosjekt hvor Minna Heikinaho arrangerte workshops og utstillinger der forskjellige grupper, blant annet fra skoler i nærmiljøet, og en organisasjon for funksjonshemmede, ble invitert inn.

    Heikinaho

Kunstneren i samfunnet

Av: Yngvild Færøy

Publisert:

Utgave: 4/2003

Del: 

De siste årene har man sett en økende tendens til at samtidskunsten forholder seg søkende i forhold til sitt publikum: Hvem er kunst til for? Kunsten er ikke lenger så lett å få øye på, en del av den har flyttet ut av kunstverdenen og opptrer mer eller mindre i det skjulte ute i samfunnet. Billedkunst presenterer en serie portretter av kunstnere og kunstprosjekter fra våre nærmeste naboland som på ulike måter har skapt en plass til kunsten sin i samfunnet. I Helsinki har vi møtt to stillferdige frontkjemper

Minna Heikinaho

«Jeg kan ikke forstå at kunst skal ha noe med penger å gjøre, jeg er mer interessert i å dele»

Minna Heikinaho har drevet med såkalt sosial kunst lenge. En uredd fugl på utrettelig søken etter å skape meningsfull og inkluderende kunst – med åpne øyne for samfunnet rundt seg, og med en forkjærlighet for det stygge. Å posisjonere seg på kunstscenen har vært helt uinteressant. Likevel har hun oppnådd stor anerkjennelse også utenfor Finland, hun deltok blant annet på Momentum i Moss i 2000.
– Jeg er interessert i annerledeshet, i den psykologiske situasjonen som oppstår i møter mellom mennesker, hvordan man forstår hverandre og om det i det hele tatt er mulig, sier hun.
Hva fikk deg til å begynne å lage samfunnsengasjert kunst?
– Jeg kommer fra landet, og mens jeg gikk på Kunstakademiet i Helsinki ble det etter hvert viktig for meg å undersøke den urbane tilværelsen, kanskje for å forstå hva jeg selv gjorde her. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg var overhodet ikke interessert i å lage gallerikunst. Jeg var opptatt av hvem jeg skulle lage kunst for.
I forbindelse med avgangsarbeidet fikk hun tak i et lokale på gateplan i Hakaniemi, en noe grå og slitt arbeiderbydel i Helsinki. Hun gjorde noen små forandringer i lokalet, og begynte å servere gratis frokost til folk i nærmiljøet.
– Jeg satte bare igang og visste ikke hva det skulle bli. Jeg var veldig spent på om det ville komme folk i det hele tatt. Men det gjorde det. Dette var i 1994 og det var økonomiske nedgangstider. Det var mange mennesker som hadde det tøft, arbeidsløse og drop outs, som var glade for et gratis måltid. Jeg fikk faste gjester som kom hver dag etter å ha vært på et gratis bingosted rett i nærheten. Etter hvert kom også andre nysgjerrige som hadde lest om dette i avisa for å se hva det var.

Push Firma Beige
I 1996 grunnla Minna «Push Firma Beige», som ikke var et firma, men navnet på et kunstprosjekt hvor hun arrangerte workshops og utstillinger av ymse slag. Her inviterte hun inn forskjellige grupper, blant annet fra skoler i nærmiljøet, og fra en organisasjon for funksjonshemmede.
– Jeg ville ha en annerledes rolle denne gangen. I «Free breakfast»-prosjektet var jeg en observatør, jeg var mest interessert i det som skjedde mellom menneskene som kom, deres samtaler og reaksjoner. Samtidig var jeg var på samme nivå som gjestene, jeg spiste frokosten min sammen med dem. Men i Push Firma Beige hadde jeg forskjellig rolle i de ulike prosjektene, jeg var organisator, produsent, lærer og kunstner. Jeg var opptatt av å samarbeide med andre, og å gi andre et rom. For eksempel lagde jeg utstillinger sammen med funksjonshemmede. Først startet vi med en gruppe som jobbet med selvportrett én uke og lot det henge i gallerirommet, og deretter kom en annen gruppe som gjorde noe annet, og lot det henge, og så videre. Til slutt var rommet fullt av alle slags kunstverk.
Oppsto det alltid et kunstnerisk resultat som kunne henges opp og vises fram?
– Nei. Og jeg la merke til at noen betraktet dette som kunst, mens andre bare hadde øye for terapiaspektet. Så vi lagde en stor middag, der vi diskuterte hvordan kunst kan forstås i terapeutisk og estetisk forstand, og hvorfor det er et skille mellom hvem som jobber med hva – at det sjelden er de samme mennesker som driver med kunst og terapi. Selv kom jeg fram til at jeg ikke kunne være noen terapeut, jeg kan ikke det terapeutiske språket, mitt verktøy er det kunstneriske språket.
Hva består ditt kunstneriske språk av?
– Det har endret seg, men i mitt arbeide med Push Firma Beige handlet det mindre om visualitet og visuelle verk og mer om usynlige begreper: Jeg prøvde å gi handlingsrom for hverdagsmennesker og gi dem tiltro til sine egne meninger.
– Jeg viste også video i vinduene ut mot gata, med opptak fra gjenkjennelige steder i nærmiljøet. Jeg er selv så glad i dette hverdagslivet, og ville gjerne få folk til å innse det verdifulle i det.
Lyktes du med det?
– Mange mennesker fulgte med på hva som skjedde. Det er som offentlig TV: Plutselig var ditt eget liv på TV, det får deg til å se det nære på en ny måte, rett og slett fordi noen syntes det var viktig nok til å lage film av det.
Push Firma Beige ble lagt ned etter 5 år, hvorfor?
– Det var et stort ansvar og jeg var sliten av å stå for driften alene. Jeg ønsket frihet til å gjøre andre ting.

Å bygge seg et hus
Du sier at ditt kunstneriske språk har forandret seg, på hvilken måte? Er du blitt mer føyelig, mindre aggressiv?
– Jeg er fremdeles interessert i hverdagsrealisme og «stygge» ting som man ikke nødvendigvis forbinder med kunst. Men i Push Firma Beige hadde jeg en avstand til det som skjedde, jeg tok svært liten plass, og viste lite av mine egne arbeider. Nå vil jeg jobbe på en annen måte. For tiden planlegger jeg en utstilling som skal hete «Jeg går fra utsiden og innover». Det handler om å være inne og ute også i mental forstand – jeg går inn i utstillingsrommet, men kanskje også inn i meg selv. Jeg har stilt så mange mennesker så mange spørsmål, og gått inn i deres liv, nå er det tid for å vise noe av meg selv. Jeg gir på en måte noe tilbake.
Du har fått mye oppmerksomhet for arbeidene dine, og er i så måte en «vellykket» kunstner?
– Ja, kanskje det, men jeg er ikke så interessert i kunstverdenen i seg selv. Jeg deltar i kunstverdenen fordi jeg er nysgjerrig og ambisiøs når det gjelder å søke forandring. Når jeg skal presentere arbeidene mine, blir jeg alltid overrasket over at jeg er denne personen som har gjort disse tingene. Men noen ganger tenker jeg at det skulle vært fint å bygge seg et hus, slik som foreldrene mine har gjort. Det er noe med å ha gjort noe som man kan kalle sitt, noe som er igjen etter deg. Men kanskje nettopp kunsten er mitt hus.