Kunstskolen Maa

Av: Yngvild Færøy

Publisert:

Utgave: 4/2003

Del: 

«Kunsten kan like gjerne befinne seg i møtene mellom mennesker, og er ikke det egentlig nok?»

Petri Kaverma er rektor på kunstskolen Maa, som ligger på Sveaborg rett utenfor Helsinki. Det spesielle med denne kunstskolen, er at den i tillegg til ordinære kunstfag som maleri og skulptur, har sosial kunst som eget fag med prosjekter som løper parallelt med annen undervisning. Her har kunststudentene kunnet samarbeide med grupper av arbeidsløse og eldre, og ikke minst, med pasienter på et ungdomspsykiatrisk sykehus.
Kunstskolen Maa er en privatskole med plass til 60 studenter, forteller rektor og billedkunstner Petri Kaverma. Skolen er treårig med mulighet for ett påbyggingsår. Det sosiale «programmet» er frivillig, og man må gjøre sine egne kunstneriske prosjekter ved siden av.
– Vi ønsker at skolen skal åpne seg opp mot samfunnet rundt. Vi prøver å tilby et opplegg hvor elevene kan sysselsette seg selv på nye måter, med nye metoder. Om det vi gjør kan kalles kunst, er et underordnet spørsmål, etter min mening. Det stilles sjelden spørsmål om hvorvidt studentenes produksjon innenfor klassiske medier er kunst. Jeg synes det er vel så viktig, sier Petri Kaverma.
Det hele startet i 2000, da Helsinki var europeisk kulturby: Kunstskolen Maa satte igang et tiltak i et psykiatrisk sykehus for ungdom i utkanten av byen. Prosjektet pågår fortsatt, men Petri Kaverma forteller at det har endret seg drastisk siden de begynte, blant annet fordi møtet med sykehusets ansatte var ganske problematisk.
– I begynnelsen jobbet vi på lukket avdeling og gjorde et egentlig ganske tradisjonelt grep: Bakgården til sykehuset var i elendig forfatning, og sammen med de unge pasientene lagde vi en vakker hage av den. Men personalet var skeptiske fordi vi ikke var profesjonelle terapeuter. De klarte ikke å plassere oss innenfor helsesystemet og følte seg truet. Det endte med at vi ble presset ut av den lukkede avdelingen. Så nå er hagen like ødelagt og forfallen igjen. Vi ble i stedet overført til rehabiliteringsavdelingen, hvor vi arbeider med pasienter som er på vei tilbake til samfunnet, og der ser det ut som vi får lov å bli en stund. Vi har jobbet med video og foto og holder for tiden på med et veggmaleri i byen. Kunststudentene leder prosjektet, men pasientene er sammen med dem om planleggingen og utførelsen.
Er det viktig for dine studenter at prosjektene ender opp med et tradisjonelt kunstnerisk resultat?
– I begynnelsen er det mange som spør: Hvor er kunsten i dette prosjektet? Så må vi tenke over det og snakke om det. Vi diskuterer også stadig hva «sosial kunst» er. Selv vet jeg ikke engang om det er det man skal kalle det.
– Det er et viktig spørsmål, men for pasientene vi jobber med har det ingen betydning, det er bare noe som skjer, et tilbud. De kunne dratt på fisketur, men nå er det tilfeldigvis kunst de gjør. Hva som enn blir resultatet, er det viktigste som skjer at det får ungdommene ut av sykehuslivet, slik at de må begynne å forholde seg til verdenen utenfor, som de skal vende tilbake til.