• Marith Hope tar over som direktør i Riksutstillinger etter Svein Christiansen med mottoet: – Vi vil bli verdsatt som den litt rølpete tenåringen vi er – vi har ingen fastlåste mønstre og tar overraskelser på strak arm!

Med hele Norge som visningsarena

Av: Anita Rebolledo

Publisert:

Utgave: 4/2003

Del: 

1. august tiltrer Marith Hope som ny direktør i Riksutstillinger. Hun vil gjøre institusjonen mer synlig og attraktiv som formidler av samtidskunst på den nasjonale kunstscenen – også hovedstadens. For å oppnå dette vil hun fronte Riksutstillinger med klar og tydelig stemme i et stadig foranderlig kunstlandskap.

Hope tar over direktørstolen etter Svein Christiansen, som har vært institusjonens strateg de siste seks årene.
Det var folkeopplysningsidealet som lå bak opprettelsen av Riksgalleriet for 50 år siden. God kunst skulle føres frem til folk i bygd og by. Hvordan så institusjonen ut da du tok over som direktør for Riksutstillinger i 1996?
Svein Christiansen: – Min jobb var å reetablere institusjonen. Åse Kleveland, som var kulturminister den gangen, ga meg en mobiltelefon og 12 millioner kroner. Den første måneden hadde jeg formelle møter hver formiddag. Ettermiddagene tilbrakte jeg med mobilen på Huk – annet kontor hadde jeg ikke. Etter hvert endte vi opp i lokalene her på Vulkantomta på Nedre Foss. På den tiden hadde man en idé om et senter for de tre R’ene – Riksutstillinger, Rikskonserter og Riksteateret.
– Riksutstillinger er et statlig redskap, et politisk virkemiddel basert på en gammeldags idé om folkeopplysning. Vi skulle gi institusjonen nytt innhold. Mandatet var å gjøre noe annet enn det som hadde vært. Marith, som var ansatt ved Riksgalleriet ved Museet for samtidskunst, ble med på laget som programsjef.

Meklerens rolle
– Den viktigste forandringen var å åpne for faglig dialog med omverden, tuftet på en forståelse av og respekt for virkeligheten «der ute», fortsetter Christiansen. – Det skulle ikke være noen overkjøring fra Oslo. Riksutstillinger er nå en institusjon i stadig dialog med premissleverandørene, det vil si billedkunstnere, kunsthåndverkere, designere og arkitekter og mottakere som er arrangørene av utstillingene og publikum. Vår oppgave er meklerens rolle. Vi tar alle parter på alvor og kartlegger deres behov for så i fellesskap å komme fram til den beste løsningen på hver visningsarena. Å finne denne modellen har vært en evolusjon i dialog med våre samarbeidspartnere. Vi har hatt tentakler ute for å forstå virkeligheten.
Marith Hope: – Riksutstillinger er et nasjonalt kompetansesenter for produksjon og turnering av vandreutstillinger innen billedkunst, kunsthåndverk, design og arkitektur. Vi utforsker stadig nye måter å vise samtidens kunstuttrykk på. Vi har ingen fast mal, hvert prosjekt får sin unike tilnærming ut fra hva som skal presenteres og på hvilken arena det skal vises.
Christiansen: – Riksutstillinger opererer på tre arenaer: Galleri, skole og vrimlerom. Galleri; da vises kunsten i de store museene som er «skreddersydd» for å stille ut kunst. Skole, det vil som regel si klasserommet, er en viktig arena på landsbasis. Vrimlerom kan for eksempel være kulturhus, lobbyen i et sykehus eller en militærleir. Ulike ideer kan presenteres hvor som helst, men vi må være klar over premissene – i hvilken verden verket skal overleveres. Vi har ingen A-, B- eller C-utstillinger, alle utstillinger har like høy kvalitet – samme verdi kunstnerisk sett. Disse tre sjangrene er et bevisst grep vi har tatt fordi det åpner for ulike kunstneriske praksiser.

Folkeopplysningsprosjektet
Hva er det som gjør at Riksutstillinger lykkes i å skape interesse blant publikum for den vanskelige samtidskunsten?
Hope: – Vi er heldige, for vi har hele Norge som arena! Vår strategi er dialog mellom parter som behandler hverandre med gjensidig respekt. I møter med dem som arrangerer kunstutstillinger, for eksempel på årsmøtet til Norske Kunstforeningers Landforbund, spør vi: Hva ønsker dere? Og hva kan vi gjøre for dere? De vil ha den vanskelige, utilgjengelige samtidskunsten. Her har vi kompetanse og kan bidra med utstillinger, samt råd og ideer når det gjelder formidling.
– Vi holder kurs for lærere i forkant av utstillingene, slik at de har den informasjonen de trenger for å forberede klassene sine. På den måten blir tilnærmingen til kunsten lettere. Alle utstillingene blir evaluert. Vi får tilbakemelding fra hver klasse og fra lærerne. Å nå fram med samtidskunsten har med tid å gjøre. Det dreier seg om trygghet, om kunnskap – forsvarsmekanismer som må fjernes. Redselen for det ukjente. Der ligger vår policy – det at man ikke nødvendigvis gir publikum det de vil ha, men det de ikke visste at de ville ha – og som de kanskje liker eller finner interessant og åpner for likevel. Det er selvfølgelig lov å ikke like. Men det er fint å trene seg i å være mer åpen – på den måten er Riksutstillinger fremdeles en del av det opprinnelige folkeopplysningsprosjektet.

Evaluering
Det nye Riksutstillinger har eksistert i sin nåværende form i seks år. I St. prop. nr. 1 (2002-2003) heter det at «det vil være naturlig å evaluere virksomheten med sikte på å videreutvikle Riksutstillingers sterke sider». Hva vil en slik evaluering kunne resultere i?
Christiansen: – Vi har bygget opp en høy grad av bevissthet i organisasjonen om hva vi gjør og hvorfor vi gjør det. Jeg ser fram til en slik evaluering. De som evaluerer vil bli positivt overrasket over tenkemåten vår.
– En institusjon som Riksutstillinger er preget av den som til enhver tid er kulturminister. Vi har hatt seks kulturministere i den perioden jeg har sittet som direktør! De har sittet korte perioder, og hatt forskjellig fokus og prioriteringer. Dette har vært forstyrrende. Min jobb har vært å holde kursen stø uansett hva som skjedde. I dag står Riksutstillinger for profesjonalitet, kvalitet og faglighet. Kunstmøtene vi iscenesetter skjer med verdighet.
Hvorfor fant du det interessant å søke direktørjobben?
Hope: – Jeg vurderte faktisk å ikke søke direktørjobben fordi jeg allerede har en veldig interessant jobb. Da jeg likevel valgte å søke, var mitt motiv todelt: Jeg vil videreutvikle og forsterke den strategien vi har lagt opp til og fått gode tilbakemeldinger på. Men det blir selvfølgelig noen nye stikk- og sideveier.
– Vi går en uklar framtid i møte. I første omgang ble vi ikke innlemmet i Nasjonalmuseet for kunst. Men det er sterke signaler om at vi skal fases inn over tid. Hvis det skjer skal Riksutstillinger loses inn med tydelighet og styrke slik at vi ikke bare plasseres der, men beholder den fleksibiliteten og «åpne dørs politikk» vi har overfor kunstnere og andre aktører på kunstscenen. Vi er en institusjon uten fastlåste mønstre – vi tar overraskelser på strak arm. Vi er ikke et museum, men kan bli en viktig aktør på formidlingsfronten for det nye museet. Disse kvalitetene må bli verdsatt.

Autonomi uansett
Hva tror dere selv: Fortsetter Riksutstillinger å eksistere som selvstendig institusjon – eller blir dere innlemmet i Nasjonalmuseet for kunst?
Christiansen: – De lager et museum, og vi er for faen ikke et museum! Men det som er viktig nå – og der er Marith dyktig – er å synliggjøre Riksutstillingers kvalitet, selve prinsippet. Tydeliggjøre det som en autonom oppgave – at vi er proffe, og få aksept for det. Da spiller det ingen rolle om vi får pengene fra Departementet eller fra det nye museet.
Hope: – Inntil vi hører noe nærmere vil vi fortsette å arbeide med å bli bedre og tydeligere. Det må bli diskusjoner om Riksutstillingers rolle innen det nye museet. Men til syvende og sist kan vi beordres inn. Jeg vil kjempe for autonomi enten vi er utenfor eller innenfor Nasjonalt kunstmuseum!
– Og jeg har nok en tydeligere stemme enn Svein. Riksutstillinger har et synlighetsproblem, særlig i hovedstaden. Folk i Oslo vet lite om hvem vi er og hva vi er. Svein har ønsket å holde en lav profil – han har ikke ønsket å fronte Riksutstillinger verken i miljøet eller i den offentlige debatt. Jeg er annerledes. Jeg mener at vi må være synlige. Siden vi ikke kan profilere oss med en institusjon i hovedstaden må vi fronte med en person – og det er direktørens oppgave. Mitt fokus er at Riksutstillinger skal bli en klar og tydelig stemme i et stadig foranderlig kunstlandskap.