Estetisk organisering av økonomien

Av: Eivind Slettemeås

Publisert:

Utgave: 4/2003

Del: 

Boken Kunsten å hellige middelet inngår i en rekke andre utgivelser i Skriftserien «Kulturstudier», og er et resultat av et samarbeidsprosjekt mellom Handelshøgskolen BI og Institutt for Musikk og Teater ved Universitetet i Oslo. De fire tekstforfatterne har dermed bakgrunn fra hvert sitt fagområde: økonomi, teatervitenskap og musikkvitenskap.

Forskningsperspektivet er imidlertid det tverrfaglige, og boken søker å definere nyere og kommende utvekslingsområder mellom kunst og næringsliv. Dette forsøkes gjort uten å overforenkle problemstillingene eller overdrive betydningen av sammenfallende målsetninger. Når så likevel skjer, er det fordi man forenkler motsetningene mellom bedriftsmessig og sosial organisering, og tenker seg kultur som et universalmiddel som både kan forene og sidestille ulike historiske oppfatninger. Det tyder også på at forfatterne står overfor en langt vanskeligere utfordring enn de har forespeilet seg: å demonstrere kunstens og næringslivets påståtte fellesskap, og den gjensidige interesse man kan ha av å produsere ut fra en «estetisk økonomi».
Faglig sett representerer dette prosjektet om kunst og markedsføring et nybrottsarbeid i norsk sammenheng. Det er gjort heller lite forskning på dette området, hvis en ser bort ifra statistiske beregninger av innkjøp, utstillinger og stipender. Ett unntak er Johan Fredrik Urnes´ bok Kunst i storforetakenes tid, som tar for seg storselskapene Hydro, Statoil og Storebrands forhold til kunst som bedriftspolitisk og markedsførende virkemiddel. I motsetning til forfatterne av Kunsten å hellige middelet, er Urnes uttrykt skeptisk til privatisering av kunstoffentligheten på bekostning av tradisjonell formidling. Gran et al ønsker å presentere kritiske perspektiver på kunst som markedsføring, men underbygger sin argumentasjon ved å referere heller overfladisk til kritisk teori fra for eksempel Marx, Adorno, Bertold Brecht og Naomi Klein. Heller ikke her unngår boken som prosjekt sitt litt ensidige preg av å være stillet til disposisjon for ev. oppdragsgivere innen næringslivet. Forfatterne selv ønsker å ta på seg rollen som alliansebyggere.
Det overordnede tema for prosjektet blir behørig gjennomgått av samtlige forfattere, og budskapet kommuniseres klart og tydelig for leseren: Kunsten er ikke lenger atskilt fra andre interesseområder av samfunnet, aller minst det økonomiske, som har gjenoppdaget estetikkens organiserende potensiale (De Paoli) og kunstens evne til å inngå i et kapitalistisk kretsløp og skape produktmessig merverdi (Gran). Prosjektets bestrebelser på fremstilling av utvetydige budskap gjør tekstene forholdsvis lettleste, til tross for at markedsføringsretorikken har en tendens til å repeteres. Forfatterne burde ha vært mer bevisst på å gjøre forskningsprosjektet mer kritisk når det gjelder bruk av begreper, her ligner det noen ganger til forveksling på dusinvare med bedriftsøkonomisk ideologilitteratur.
En mulig strategi for å unngå det bedriftsøkonomiske maktperspektivet på kultur, er å analysere de kunstneriske mulighetene som ligger i å utnytte en kommersiell arena. Anne Danielsen gjør et forsøk på dette i sin tekst om rap-gruppen Public Enemys karriere og iscenesettelse av svart kultur innenfor hvit musikkindustri. Hun argumenterer for at svart kultur på denne måten infiltrerer hvit middelklassekultur, og dermed utøver en ekspansiv, men samtidig subversiv logikk. Dette er i så fall helt i tråd med Anne-Britt Grans tekst «En forestilling om eksplosjon og implosjon i kunsten». Her viser hun hvordan den dedifferensierte og desentraliserte kunstformen utbrer seg i alle områder av samfunnet, gjennom varehus-iscenesettelser, bedriftskulturer og konferanse-rollespill. Dermed skapes ny samfunnsmessig aktualitet, mens den estetiske autonomien, representert ved høymodernismens kunstverk og institusjoner, trekker seg sammen under vekten av sin egen tradisjonsdyrking. Det kunne være en kime av sannhet i dette, om ikke nettopp noe av den mest levende og aktive selvkritikken og diskusjonen hadde funnet sted innenfor autonome og semi-autonome kunstorganisasjoner og -institusjoner. Boken drøfter heller ikke hvordan denne selvorganiseringen forutsetter blant annet en nedbygging av hierarkiske bedriftsstrukturer. Det ville vært nærmere virkeligheten å si at næringslivet vanligvis avventer utviklingen av kunstnerskap hos et generelt ubemidlet og kreativitetshungrende kunstnerproletariat. Kunsten tildeles en egen posisjon i oppbyggingen av bedriften. Som De Paoli skriver i avsnittet Den estetiske organisasjonen; «Kontorarkitektur der kunst, design, musikk og mat inngår, spiller på samtlige sanser og gir en totalopplevelse av en organisasjon og arbeidsmiljøet» (s. 35). Den analysen som mest innsiktsfullt gir et bilde av hvilken utviklingsprosess som ligger i økonomiens estetisering av kapital, gis av Anne-Britt Gran i teksten «Estetisk kapital» avslutningsvis i boken. Mens hun i den foregående teksten holder fast ved teorien om den borgerlige offentlighetens hegemoni og oppløsning, fokuserer hun her på hvordan endringer i de kunstneriske uttrykksformene reflekteres av økonomiske prosesser i samfunnet. Erkemotivet i denne beskrivelsesmodellen er hybriden, kunstverkets overgangstilstand mellom den estetiske kapitalen og den kapitalistiske estetikken. Grunnlaget for beskrivelsen er hentet fra Marx og den tidligere så populære filosof på kunsthusbruket, Jean Baudrillard.
Valget av sistnevnte er kanskje ikke så overraskende, med tanke på at hans tegn-teori ligger så tett opptil hans beskrivelse av kapitalismens simulering av identitet og kultur. For Gran beviser imidlertid simulakra-teorien at det estetiske objekt oppløses i den kapitalistiske merverdien og blir et investeringsobjekt på linje med andre. Tegnet, det være seg som kunstverk eller merkevarebygging, inngår i en økonomi der alt er simulert og gitt verdi i henhold til en kapitalistisk (u)orden.
Avviket mellom Baudrillards teorier og Grans anvendelse av dem, ligger i at der Baudrillard ser en uttømmende entropi og umuligheten av å tilføre noe verdi, øyner Gran muligheten for manipulasjon, administrativ fornying og økonomisk merverdi, bygget på kunstens meningsskapende og opplevelsesdannende innhold. Ingen av disse forestillingene utelukker hverandre, men begge reduserer kunst til en eskapistisk spesialgren.