Snauskallen som husflidsfreak

Av: Torild Gjesvik

Publisert:

Utgave: 4/2003

Del: 

Etter å ha vært stengt for ombygging i to år, har Kunstbanken i Hamar åpnet dørene med den svenske kunstneren Peter Johansson som hovedutstiller.

Skjeve blikk på svensk nasjonalkultur og folkelige kunstuttrykk kjennetegner Johanssons kunst. Disse temaene forfølger han videre i denne utstillingen, men nå har arbeidene fått en beskere undertone. Idéen til arbeidene skal Johansson ha fått da han leste en artikkel i Dala-Demokraten som handlet om tidligere nazister som gikk inn i husflidsbevegelsen etter andre verdenskrig. Johansson kobler disse to områdene sammen på en høyst konkret måte: Jakker av en type som gjerne brukes i nynazistiske ungdomsmiljøer er utstyrt med folkloristisk inspirerte broderier og applikasjoner, og kraftige støvler er forseggjort malt i rosemalingsmønster. To militæruniformer av eldre snitt er dekorert på liknende vis. Broderte blomsterranker, lærfrynser og garndusker opptrer side om side med hakekors og andre nazistiske symboler. Klærne og støvlene er plassert i museumsaktige montre, slik at installasjonen til forveksling minner om draktsamlinger i kulturhistoriske museer.
Selv om vi vet at dyrkingen av det nasjonale har vært, og er, et helt sentralt element innenfor både nazismen og nynazismen, vekker den direkte forbindelsen som her opprettes mellom vakkert husflidsarbeid og tvilsomme politiske sympatier, et visst ubehag. Det som gjerne anses for å være en verdifull og plettfri del av nasjonalarven, gjøres suspekt. Umiddelbart ville jeg likevel ha trodd at en slik kobling ville virke atskillig mer urovekkende enn den faktisk gjør. En bunad utstyrt med nazisymboler ville antagelig ha vært et mer ømtålig tema.
Når klærne Johansson viser frem, kaller på latter snarere enn forferdelse, skyldes det nok i stor grad lekenheten som preger måten plaggene er dekorert på. Jakkene er nærmest blitt invadert av fantasifulle og fargesprakende ornamenter. Tanken på en skinhead i jakke besatt med heklede blondekanter og med fargerike pongponger i glidelåsen, virker ikke altfor avskrekkende.
I et lite rom ved siden av den store salen med hovedinstallasjonen, er veggene dekket fra gulv til tak med store fotografier fra et prosjekt Johansson arrangerte i Münster i 2002, og som utstillingen i Kunstbanken kan sees som en videreføring av. I Münster engasjerte Johansson tre skuespillere som kledde seg ut som og agerte skinheads. Basen deres var en liten rødmalt stue, plassert på en flåte som fløt rundt i byens havnebasseng. Fotografiene er intenst uappetittlige: en halvåpen munn fylt av ubestemmelig spaghettiblanding, samt bilder av drikkende, spyende og rompefremvisende snauskaller. Mens en film som den svenske Tic-Tac viste de mørke og voldelige sidene ved nynazistiske miljøer, er det først og fremst et inntrykk av pubertalt opprør som formidles i Johanssons fotomontasje. Dette inntrykket bekreftes også av utstillingstittelens hjemmestrikkede tysk. Ser vi de to rommene i utstillingen sammen, er det fristende å se dette (riktignok karikerte) opprøret i et kjønnskritisk perspektiv. Mens de unge mennene prøver å løsrive seg, ser mor sitt snitt til å pynte litt på de triste jakkene. Håndarbeid og husflid, gjerne betraktet som fredelige og ufarlige sysler, kan i denne sammenheng tolkes som en slags feminin kontroll over det maskuline.
«Guten Heute alle Leute» er en utstilling som både er visuelt stimulerende og som vekker til ettertanke. Den byr på utsøkt håndverk og er på samme tid vakker og frastøtende, humoristisk og alvorlig. Johansson makter den vanskelige kunsten det er å gå inn i en aktuell tematikk, uten at utstillingen reduseres til et formelaktig og forutsigbart politisk budskap.