Kunst og konfrontasjon

Av: Thomas Hervard

Publisert:

Utgave: 4/2003

Del: 

De to biennalene i Gøteborg er det store trekkplasteret for byen i sommer, men i 2001 var det gatekampene under EU-toppmøtet og president Bushs besøk som satte byen på kartet.

Den gangen ble Konsthallen stengt og trygt barrikadert bak tunge dører, mens radikale demonstranter bygget sine egne barrikader og brøt opp brosteinen på Gøtaplassen foran museet. Inspirert av sekstitallets situasjonister ønsket aktivistene å «ta tilbake byen». En del av demonstrantene sitter fortsatt bak lås og slå. Mange fikk svært harde dommer utstedt på tvilsomt grunnlag.
I et fredelig Gøteborg i 2003 har viljen til konfrontasjon beveget seg vekk fra gatene og inn i museenes kjølige, hvite saler. Den offisielle biennalen har tittelen «Against all Evens» og uttrykker et ønske om å utfordre all likegyldighet. Den uavhengige «Ideologia II» ønsker å vise at ideologiene ikke er døde og at kunst også er politikk.
Et av de første verkene man møter når man kommer inn i Konsthallen er meksikanske Teresa Margolles lydinstallasjon. Et kvadratisk rom er bygget opp av lettvegger. Inne i kuben er fire små høytalere montert i hvert sitt hjørne, og betrakteren blir omsluttet av sagelyder. Lyden er ubehagelig påtrengende, og man hører at det ikke er tre som sages opp. En liten lapp opplyser om at lydene er opptak fra likhuset i Mexico City. Det er døde kropper som sages opp, og vi får vite at alle de døde har lidd en voldsom død. Lydopptakene skaper en følelse av fysisk ubehag og vemmelse som står i skarp kontrast til installasjonens minimalistiske saklighet.
Martin Ekenberg, avsenderen av verdens første brevbomber som gjennomførte sine anarkistisk inspirerte attentater på begynnelsen av 1900-tallet, hører på en underlig måte hjemme på denne utstillingen. Tekniske plansjer av helvetesmaskiner er montert opp ved siden av sensasjonelle førstesideoppslag fra svenske aviser. Kurator Carl-Michael von Hauswolff tar sjanser når han plasserer terroristen Ekenberg sammen med kunstnerne på utstillingen. I dette tilfelle lander kuratoren på bena og peker ut forbindelseslinjer mellom kunst og politikk som lenge har vært glemt. Den tidlige avantgardens verker ble oppfattet som estetiske helvetesmaskiner, og båndene mellom radikal politikk og utfordrende kunst var tette. Det er et interessant sammentreff at ukemagasinet L’Express rett før utstillingsåpningene i mai offentliggjorde Picassos mappe hos det franske overvåkningspolitiet. Som så mange andre av den tidlige avantgardens kunstnere var Picasso politisk radikal, og ble sett på som en sikkerhetsrisiko på grunn av sine tette bånd til den spanske anarkistbevegelsen.
«Ideologia II» ønsker å være et radikalt alternativ til den offisielle biennalen «Against all Evens». Kurator Jonas Stampe har invitert Subcomandante Marcos fra den meksikanske geriljabevegelsen Zapatistene til å skrive i katalogen. Den alltid maskerte Subcommandante Marcos er et ikon for mange som er kritiske til den nyliberale verdensorden. Radikalt snakk er populært for tiden, men det skrur også opp forventningene. Når den norske graffitikunstneren Goal ønsket å «bombe» hele stedet med sprayboksen, feiget arrangørene ut. Et fotografi av Goals arbeid på fasaden av Blitz er en mager erstatning. Blitzarbeidet bærer ironisk nok teksten «Action speaks louder than words»!
Mange av kunstnerne på de to biennalene ønsker å knytte seg opp til de store politiske temaene, og vil gjerne snakke på vegne av de marginaliserte. Svenske Kalle Runeson og Jan Christensen og Sverre Malling fra Norge snakker bare på vegne av seg selv, og undergraver vår egen trygghetssøkende kultur. De tre kunstnerne jobber alle i spennet mellom maleri og installasjon, og henter materialet til sine arbeider i den hvite middelklassens søppelkultur. Populærkulturens tegn og symboler ordnes på nye måter. Et islett av gotisk horror gjør det velkjente fremmedarted og det banale uhyggelig.
«Ideologia II» vises på Røda Sten, et gammelt pakkhus på havnen utenfor Gøteborg sentrum. I dag forfaller området som en gang gjorde Gøteborg til et viktig handelsknutepunkt. Svenske Andrea Creuts og danske Lise Skou har bygget opp en transitthall i det gamle havnelageret. Køordnere og hvitmalte avlukker utstråler byråkratisk saklighet. I avlukkene kan man høre lydbånd og lese tekster av arabere som forteller om hvordan de opplever at de har mistet sine borgerrettigheter i USA etter 11/9. Det gamle havneområdet, som en gang var en port ut til verden, er en interessant kontekst til denne installasjonen. I den globale kapitalismen betyr «frihet» at finanskapitalen kan bevege seg hvor den måtte ønske og legge hele regioner øde, mens arbeidskraften som skaper disse verdiene reguleres strengt av grenser og stengsler.
I 2001 kunne anarkistenes og situasjonistenes slagord og ideer skremme vettet av politiet, som gikk til angrep med usedvanlig brutalitet. I dag kan Gøteborgs Stads Kulturforvaltning arrangere en biennale som har konfrontasjon som sitt mål, og publisere en katalog med situasjonistiske tekster uten at det provoserer stort. Verden forandrer seg raskt!