Optimisme i Moskva

Av: Rita Marhaug

Publisert:

Utgave: 3/2003

Del: 

Innledet av de første varme vårdagene åpnet Art Moscow dørene til messehallen 22. april. Dette var den sjuende i rekken, og ifølge kjennerne har både kvaliteten og kvantiteten vært for oppadgående, med årets messe som foreløpig topp. I alt 37 gallerister var sluppet gjennom nåløyet.

Til forskjell fra de store biennalemønstringene med fokus på ulike kunstnerskap og kuratorprofiler, er messene galleristenes arena. Gjennom sine presentasjoner henvender de seg i første rekke til samlere, både private og offentlige. Varehandelkarakteren kan kanskje skjære sarte idealister i øynene, men Moskva-messen har gjennom flere år også lagt mye energi i sine ikke-kommersielle prosjekt. I år utgjorde disse en betydelig del av arrangementet, og besto av utstillinger fra henholdsvis Østerrike, Polen, Estland, en russisk-ukrainsk utstilling og flere mindre, tematiserte visningsrom. BR> Forelesningsprogrammet var kanskje mer preget av sponsorene enn av arrangørene, men kunne likevel by på interessante bidrag. Forelesningen «Public Art in Britain» av Fran Cottell og Nicolaus Bourriauds presentasjon av Le Palais de Tokyo, et relativt nytt, ambisiøst visningssted og senter for samtidskunst i Paris, falt i denne kategorien. Derimot hadde arrangementet rundt «Absolut Art» et vulgært sponsorstempel som messen godt kunne klart seg uten.

Biennaleplaner
Art Moscow finner i dag sted i det store New Tretyakov Gallery ved Gorkij-parken, og Expo-Park, et firma som har spesialisert seg på kulturformidling i messeformat, står som arrangør. Forventet publikum lå på 25 000 besøkende, fordelt over arrangementets seks dager. Art Moscow er i volum den største samtidskunstutstillingen i Moskva.
Østerrikske gallerier var spesielt invitert til messen i år. En av de syv galleristene, Hans Knoll som entusiastisk har fulgt utviklingen fra starten av, har forhåpninger til den russiske kunstscenen og energien som genereres i Moskva spesielt.
– En by på 16 millioner mennesker og en oppadgående økonomi bør også tenke videre, og det arbeides med muligheten for å etablere en biennale.
Vera Pogodina som driver et av de større private galleriene, VP Studio, var mer skeptisk til denne ideen og mente kunstscenen ikke var stor nok for både kunstmessen og en biennale.
En messe har imidlertid et større bransjepreg enn en biennale, hvis berettigelse vil hvile på formidlingen til det allmenne publikummet, med hva det krever av ressurser. I dette perspektivet kan man både argumentere for nødvendigheten av et utvidet kunsttilbud så vel som en konsolidering av dagens situasjon. Skillelinjen mellom en nasjonal kontra en internasjonal forståelse av kunstscenen lå tydelig bak de to holdningene til en eventuell biennale.

Pris til Boris Mikhailov
Det er viktig å minne om de økonomiske premissene som samtidskunsten i Russland må forholde seg til. Langt færre offentlige og private institusjoner støtter denne type virksomhet her, sammenlignet med Norge eller andre vesteuropeiske land. Symptomatisk for denne situasjonen ble «The results of the first competition of the first Russian national prize for contemporary art» tildelt Boris Mikhailov (65) for fotoprosjektet «Case History» fra 1999 og «For contribution to the development of contemporary Russian art». Hans arbeider fokuserer på ubehagelige sider ved det postsovjetiske samfunnet. Mikhailov har i en årrekke vært blant de høyest profilerte russiske kunstnerne på den internasjonale scenen, og har blant annet vært representert på Sao Paulo- og Sydney-biennalen. Utstillingen som åpnet på Galleri XL under messen, bar tittelen «Football» og hadde et langt mer lekent og muntert innhold enn den harske realismen fra «Case History».

Fokus på russisk kunst
Foruten russiske og østerrikske gallerier, hadde også tre fra Berlin og et fra Paris funnet veien til messen. Riga og Ljubljana hadde også hver sin representant. Felles for galleristene var deres fokus på østeuropeisk, og da spesielt russisk, samtidskunst. De utstilte arbeidene var i hovedsak fotografi og maleri i messeformat, det vil si få, og virkelig voluminøse bilder eller installasjoner. Om The Armory Show i New York fokuserte på dyremotiver (se Billedkunst 2/03), var president Putin det foretrukne motivet på Moskva-messen. Også tre utvalgte private samlere var gitt plass for å vise sine respektive samlinger. Kontakten mellom samlere og enkelte Moskva-gallerister var ikke vanskelig å spore i utvalget. Samtidig viste nettopp disse en tydelig og personlig interesse for samtidskunst det russiske kunstlivet absolutt trenger for å kunne utvikle seg videre.

Bygging av samtidskunstscenen
Art Moscow ble åpnet med representanter fra både lokale og sentrale kulturpolitiske myndigheter til stede, og den russiske kulturministeren gir sin støtte og hilsen til messen i katalogens forord.
Deres bidrag til arrangementet var imidlertid hovedsakelig av symbolsk karakter, i den forstand at økonomiske ressurser i liten grad tilflyter det russiske kunstlivet fra det offentlige. I dag har Russland ingen offentlig institusjon for samtidskunst. Art Moscow ser dette som et alvorlig problem, og har derfor gjort noen grep for å bidra til å bøte på dette.
Ved messens slutt ble utstillings-arealene for en uke overlatt til 29 utvalgte russiske kunstnere under headingen «Art Moscow Studio», for visning av nye arbeider. 12 anerkjente kritikere har plukket dem ut for å vise «The best of the best». Om denne type mønstringer er det som skal til for å vitalisere den russiske kunstscenen, eller om det offentlige må inn på banen og ta aktive grep, for eksempel gjennom oppfølging av de nevnte biennaleplanene, vil de nærmeste årene vise. Med den betydelige veksten og næringsutvikling som metropolen Moskva er gjenstand for i dag, ville det kanskje være på sin plass at også kunstlivet tar en likeverdig del i dette.