• Bosch & Fjord: The Mind i Økonomi- og næringsdepartementet, 2002.

    Magnesium

Kunsten i samfunnet: Bosch og Fjord

Av: Yngvild Færøy

Publisert:

Utgave: 3/2003

Del: 

Kunstnerens rolle er i endring, og sett utenfra kan den være både vanskelig å begripe og få øye på. For kunstneren selv kan det være minst like forvirrende. Mens noen holder seg innenfor kunstverdenens hvite vegger, søker andre aktivt inn i samspill med verdenen utenfor. Vi presenterer her en serie portretter av kunstnere fra våre nærmeste naboland som på ulike måter har skapt en plass til kunsten sin i samfunnet. I første omgang møter vi Rosan Bosch fra Bosch & Fjord og Åsa Sonjasdotter fra Danmark.

«Kunstverdenen er så selvopptatt at den ikke ser at det skjer en masse utenfor». De danske billedkunstnerne Rosan Bosch og Rune Fjord startet firmaet Bosch & Fjord for å gjøre kunst til en del av hverdagen. Med en slags sosial design mener de å kunne fremme folks kreativitet og livskvalitet, og innby til en annerledes opplevelse. Dette har hittil ført til så forskjellige resultater som en Mind Lab for det danske Økonomi og Næringsdepartementet, innredningen av en restaurant, og en utstilling i Københavns Bymuseum. Bosch og Fjord har på kort tid blitt en bærekraftig liten bedrift – som ikke går på akkord med det kunstneriske innholdet. For Rosan Boschs del sprang ideen ut av en misnøye med situasjonen som kvinnelig kunstner med barn.
– Min mann har en normal jobb og en fast inntekt, og siden min inntekt og arbeidstid er ustadig, endte jeg opp med å bli den som tilbrakte mest tid hjemme med barn. Dette er et veldig typisk mønster, tror jeg. Du blir gående uproduktiv, noe som selvfølgelig gjør din posisjon enda verre, fordi du taper i konkurransen når du får mindre tid til å jobbe. Det blir en ond sirkel hvor du ender opp uten jobb – det hendte iallfall med meg. I tillegg var jeg lei av at kunst ikke blir verdsatt i samfunnet. Jeg ønsket å være viktig, uten å være politiker eller rik. Jeg ville gjerne gjøre forskjell med mine midler – som kunstner.

Framtidens arbeidsplass
Sammen med Rune Fjord bestemte hun seg for å gjøre noe med situasjonen. De startet med lavbudsjett-prosjekter for barn.
– På et seminar støtte vi på to personer fra Økonomi- og Næringsdepartementet som hadde skrevet en bok om «kreativitetens økonomiske potensiale», og de inviterte oss til å gjøre et prosjekt med dem. De ønsket å jobbe med utradisjonelle midler for å skape endringer i sitt departement. Utgangspunktet var ideen om framtidens arbeidsplass, basert på «gruppearbeid» og «innovasjon». De ville gjøre de ansatte mer kreative, men naturligvis også effektivisere en langsom byråkratimaskin. Sammen skapte vi et program med nye «regler» eller arbeidsmetoder. Men man kan ikke bare plutselig lage nye arbeidsregler til folk som har jobbet et sted i 20 år, så vi designet en totalt annerledes fysisk arena. Vi fikk en hel etasje og lagde et fundamentalt nytt arbeidsmiljø.
En grunnleggende tanke for Bosch & Fjord er at formgivingen kan åpne for en ny forståelse av funksjoner. Hvis den stiller uventede spørsmål, utfordrer den til kreativitet og innovasjon. Funksjonalitet og estetikk ble derfor forenet i originale og gjennomtenkte løsninger helt ned på detaljnivå – blant annet med spesialdesignede stikkontakter og assortert servise. Hovedelementet ble et rom i rommet, en såkalt MindLab, et helt rundt brainstorming-rom med vegger hvor man kan tegne og skrive.
– Mind Lab ble en slags logo for hele prosjektet, og kommer nok til å bestå, men ellers er hele lokalet ment å skulle være fleksibelt. Brukerne skal kunne gå inn og forandre etter at vi har sluppet taket i prosjektet. Vi ga dem en start og nå fortsetter de på egen hånd.
MindLab ble påbegynt sommeren 2001 og avsluttet februar 2002. Det ble svært godt mottatt, og la et godt grunnlag for Bosch & Fjords videre aktiviteter.

Museum som laboratorium
Et annet oppdrag fikk de av København Bymuseum. Her inngikk de et samarbeid med historiker og arkeolog Johan Møhlenfeldt Jensen, og omskapte en del av museet til en labyrint, hvor publikum beveger seg rundt i søle til anklene med en «soundguide» på hodet. Ideen var at dette skulle være en kroppslig erfaring hvor et gjennomgangstema skulle være «vann som renner».
– Her ble det viktig for oss å stille spørsmålet: Hvorfor går man i historisk museum? Jo, for å finne ut av sin historie, og dermed sin identitet. Vi så på hvordan historiske museer faktisk designer identitet, hvordan historikere er med på å skape identiteten slik som det bl.a. har skjedd i forhold til kunsthistorien, hvor kvinner er gjort usynlige. Dette var aspekter som vi tok opp i utstillingen. Dessuten kom vi fram til at de besøkende ikke skulle informeres, men inspireres. Derfor lagde vi et slags «laboratorium» hvor besøkeren måtte ha på seg støvler og hodetelefoner. Til slutt lagde vi en bok om arbeidsprosessen. Dette er ikke en katalog over utstilingen, men over møtet mellom oss; billedkunstnerne og arkeologen.

Konflikter og kompromisser
Blir dere ofte tvunget til kompromisser?
– Det er viktig for oss å ikke være utstillingsarkitekter, men heller gå inn i en dialog om helheten, både uttrykk og innhold. Vi brainstormer sammen, lytter på dem vi samarbeider med og holder opp et speil, reflekterer hva de sier. Ofte ender vi opp med noe helt annet enn de har tenkt. Vi møter jo grenser, og konflikter har oppstått – som i Mind Lab: Her aksepterte de alle våre forslag, unntatt det runde rommet; de var redde for hvordan folk ville reagere. Vi sa at vi kunne forandre alt – unntatt det runde rommet. Det ble en lang diskusjon, hvor vi tilslutt mente at de måtte finne noen andre, vi ville ikke reduseres til interiørarkitekter. Da ga de seg. Det samme med det historiske museet – de ønsket at vi skulle inkludere funn fra utgravninger i forbindelse med byggingen av metroen i København, men vi endte opp uten en eneste historisk reminisens. Vi hadde helt forskjellige utgangspunkt, men fikk veldig interessante diskusjoner underveis. Det var virkelig en utveksling av forskjellige verdener og erfaringer: De tok oss med på arkeologiske utgravninger, og vi inviterte dem med på kunstutstillinger, bl.a. med Janet Cardiff som ble en stor inspirasjonskilde og fikk konkrete følger i form av denne soundguiden.
Hva tror du har gjort at dere har lyktes?
– Jeg tror at Rune og jeg er flinke til å få fram entusiasmen i folk, få dem selv involvert i idéutviklingen. Vi åpner øynene til folk og viser dem at det faktisk er mye mer som er mulig enn de tror. Og vi er gode til å snakke et språk som alle kan forstå, men uten – og det er viktig – å forenkle budskapet. For det er et generelt problem at vi i kunstverdenen snakker på en måte som er vanskelig å følge for utenforstående. Dessuten gjør vi det klart at vi ikke gjør dette gratis, vi krever lønn for arbeidet vårt. Faktisk klarer vi oss nå, vi blir ikke rike, men vi lever av dette. Det gir meg veldig mye frihet; jeg trenger ikke lenger søke prosjektpenger og jeg slipper å bry meg om kampen om de usle små stipendene. Jeg er ikke lenger en del av det systemet, jeg tjener penger selv og overlever. Dessuten har jeg det veldig morsomt.
Men dere gjør fortsatt annen kunst hver for dere, som dere stiller ut i mer tradisjonelle kunstrom?
– Ja, det gjør vi. Men begge deler er likeverdige deler av mitt kunstnerskap, selv om Fjord & Bosch går så bra at det blir lite tid til annet.
Tror du at dere kan være med på å redefinere kunstnerrollen?
– Vi representerer bare et av mange alternative prosjekter. Jeg vet om mange som driver på lignende måte, og sammen er vi nok med på å redefinere kunstnerenes rolle i samfunnet. De statlige kunstfondene er langsomme når det gjelder å definere kunstnerens posisjon og potensiale i samfunnet, og kunstverdenen er så selvopptatt at den ikke ser at det skjer en masse utenfor.

Mer om Bosch & Fjord kan man finne på deres hjemmeside, www.bosch-fjord.com, som er en liten leksjon i markedsføring av kunst.