Kunsten i samfunnet: Åsa Sonjasdotter

Av: Yngvild Færøy

Publisert:

Utgave: 3/2003

Del: 

«Det er ikke kunstinstitusjonen som definerer hva som er kunst, det kunstneriske språket kan brukes i alle mulige sammenhenger.»

Åsa Sonjasdotter er opprinnelig svensk billedkunstner, født i 1966 og bosatt i København. Hun arbeider med språk og makt, og med et bevisst forhold til sin rolle i samfunnet, ikke minst i lokalsamfunnet – der hun bor på Ydre Nørrebro i København. Sammen med kunstnerne Kirsten Dufour, Finn Thybo Andersen og Gillian Grantsaan, har hun startet Ydre Nørrebro Kultur Bureau, et forum som på eget initiativ har gått inn og sett på sosiale strukturer i nærmiljøet, ganske enkelt på hvordan folk har det. Nå er de medlem i et lokalpolitisk råd og legger planer for et gammelt godsbaneområde som skal omskapes til en folkets park. Der ønsker de å lage et kultursenter hvor kunstneriske aktiviteter skal være tilgjengelig for alle i bydelen. Tanken er at det skal være et sted der alle innbyggerne inviteres til å være aktive medborgere i sin egen bydel.
– Når man ser på et lokalsamfunn i dag, finner man at det slett ikke er isolert, men tvert imot ekstremt internasjonalt og i dialog med andre verdensdeler. Bare her på Ydre Nørrebro finnes det for eksempel 40 etnisiteter.
– Derfor er det viktig for oss at dette kunstsenteret også skal kunne være i dialog med omverdenen, ved f.eks. å hente inn kunstnere fra andre steder til å holde workshops o.l. Ellers ville det ikke ha noen annen funksjon enn et vanlig forsamlingshus som det allerede finnes mange av i Danmark.

Språket i det offentlige rommet.
Konteksten er alltid viktig i arbeidene dine. Oppsøker du sammenhenger eller kommer de til deg?
– Både og. I mange år har jeg tatt bilder av ytringer i det offentlige rom, skriverier og tegninger på vegger, kommentarer og handlinger, ting som mennesker gjør. Det handler om å ta det offentlige rom i besittelse, og det kan gjøres så enkelt og stillferdig som å pynte litt på et kjedelig offentlig skilt eller skjære hull til utsyn i fasadepresenningen på et hus som restaureres. Rett rundt hjørnet her jeg bor finnes det en plass hvor folk stadig setter brukte møbler o.l. på gaten for at andre kan ta det. Det er ofte fine ting, omsorgsfullt pakket inn, som kan komme til nytte for andre. Disse små gestene er kraftfulle, de er kunstnerisk interessante. De viser at man har tro på kommunikasjonens kraft.
Bildene av disse offentlige ytringene skal stilles ut på en utstilling i Costa Rica. De skal forstørres og legges på bord som man kan sitte rundt.
– Dette gjør noe med betrakterens plassering, et bord er noe som både samler og skiller oss. For meg gjelder dette også språket, for å kunne være et politisk menneske trenger man noe å samles rundt, man trenger et redskap for å kunne møtes og snakke sammen. Tanken er at hvert menneske som sitter rundt bordet har like mye verdi, uansett hvor rik man er, hvordan man ser ut eller er forøvrig. Det kan også være interessant for mennesker i Sentral-Amerika å se hvordan vi kommuniserer i det offentlige rommet her.

Gjenbrukskafëen.
I et annet prosjekt, Skrallekaféen (= skrapkaféen), i forstaden Lejre utenfor København, skapte hun et samlingssted der folk selv ikke hadde klart å gjøre det.
– En kunstnergruppe arrangerte en utstilling hvor konseptet gikk ut på at kunsten skulle foregå direkte i menneskers hjem, og innbyggerne ble utfordret til å åpne hjemmene sine for kunstnerne. Som invitert kunstner dro jeg dit for å gjøre research. Jeg kom om morgenen for å spise frokost i en kafé, for å kjenne på stemningen og bli inspirert. Men det fantes ingen kafé, bare villaområder omkranset av hekker, og ingen mennesker på gatene. Jeg mistet lysten på det private rommet og følte at det heller trengtes noe som kunne åpne opp. Min løsning var å ta noe fra de private rommene og skapte et felles rom. Jeg ble med noen søppelmenn på jobb og samlet kasserte møbler som jeg satte sammen til en utekafé foran rådhusets parkeringsplass. Det var en måte å si: Hallo, alle kan bidra!
Kafeen ble godt besøkt, den var åpen i de tre ukene som utstillingen varte og det ble servert hjemmebakte kaker, kaffe, te, saft og øl.
Etter ordinær kunstakdemiutdannelse fra Trondheim og København gikk du to år på teori og formidling på Kunstakademiet i København. Hva har det betydd for deg? – Jeg har fått en teoretisk grunn, som gjør at jeg bedre kan se min kontekst som kunstner. Jeg har alltid vært veldig politisk interessert, men jeg søkte meg til kunsten fordi jeg var fascinert av det kunstneriske språket. Det har en poesi, som jeg savner i det rent politiske arbeidet. Men først da jeg studerte teori falt ting på plass og jeg kunne se sammenhengen mellom min samfunnsinteresse og mitt kunstneriske virke. Men det er viktig å holde fast ved det kunstneriske språket, det å kunne si ting på en annen måte. For eksempel jobber jeg ganske likt en journalist når jeg går ut og undersøker saker, men min måte å rapportere på har et mer poetisk språk.

Økonomi som kunst
Hva lever du av?
– Jeg er ikke uinteressert i å selge kunst, men jeg har tatt et valg om at salgbarhet ikke skal begrense min kunstproduksjon. Jeg prøver å trekke overlevelsesspørsmål inn i kunsten, og gjøre økonomien synlig i spørsmålsstillingene jeg jobber med, bl.a. ved å bruke skrap, søppel og andre lowtech-materialer. Konflikten mellom økonomi og kunst er jo egentlig veldig interessant: Hvorfor er det så vanskelig å regne kunst i penger, hvorfor kommer pengene til kort i en kunstnerisk sammenheng? På samme måte kommer det kunstneriske rommet til kort i en økonomisk sammenheng. For øvrig underviser jeg en del, og jeg har mottatt prosjektstøtte og et toårig «igangsetterlegat». Men til Ydre Nørrebro Kulturbyreau har vi bare fått 10 000 kr. fra et lokalt kulturbudsjett – så innimellom er det litt tungt.
Kunne det ikke være en løsning å definere arbeidet du gjør inn i en lønnet yrkeskategori, for eksempel en slags sosialarbeider?
– Nei, det ville være helt feil. Begrepet sosialarbeider innebærer en hierarki-tanke som ikke er interessant for meg. Det jeg ønsker er å gå inn i andre kontekster enn kunstinstitusjonen. Det kunstneriske språket kan man bruke i alle mulige slags sammenhenger, det er ikke kunstinstitusjonen som definerer hva som er kunst. I motsetning til 70-tallets radikale kunstnere som mente at kunsten er et håpløst og borgerlig rom, er jeg ganske nøye med å ikke forlate kunstinstitusjonen. Jeg tror absolutt det tradisjonelle utstillingsrommet har sin verdi, og jeg tror på en dialog mellom de to verdenene. Da kan man være med å påvirke den kunstneriske debatten og synet på hva kunst handler om.
Føler du at kunsten din kan ha en virkning?
– Ja, lite grann, men jeg tror at kunst tar veldig lang tid. Det tar lang tid for meg å bygge opp et kunstnerisk språk, og for betrakteren å forstå. Jeg tror kunst har stor betydning for mennesker, større enn vi kanskje tror, men den blir svak når det er for mange kortsiktige prosjekter.