Framover

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 3/2003

Del: 

Det avgjørende er ikke planlagte strategier og analysegymnastikk, beregninger og millimetervurderinger. Skal vi kunne få noe til må vi ville det, vi må prioritere og vektlegge noe foran noe annet, vi må skjønne at vi ønsker endring, forandring, bedring, aksjon, aktivitet, provokasjon eller taushet. Deretter setter vi inn kreftene og søker kompetanse, ting skal skje, resultat forventes.

NBK har i to år fokusert på behovet for atelier og forutsigbare, akseptable arbeidsforhold. Vi valgte å prioritere ett bygg i grunnargumentasjonen, et statlig eid bygg på kommunal grunn, det er flere slike i landet. Kvinneklinikken er likevel særdeles egnet som gulrot og potensiell pisk. NBK har i møter med ministere og statssekretærer, lokale og sentrale politikere, argumentert tydelig og utålmodig for et større engasjement fra stat og kommune. Det offentlige, gjerne staten, må samarbeide med skapende kunstnere, løse de prekære forholdene slik at nye muligheter etableres, ikke kun drive med amputasjon eller bandasjering, men offensivt satse på vår faggruppe. Noe gjennomslag har vi fått. Kvinneklinikken blir leid ut til kunstnere, her blir det kanskje et såkalt nasjonalt kompetansesenter, her kan staten vise et velmenende ansikt, være en ansvarlig utleier av et bygg som huser mange atelierer, gallerier, ulike kunstnergrupper, kursmuligheter, lager, publikumsfasiliteter, gjesteatelier og så videre.
Mye gjenstår før vi kan vise til en betydelig ny statlig praksis i ateliersammenheng, men noe har endret seg, vi holder godt tak i lillefingeren.
Men staten har endret seg den også, veldig fort og veldig mye. Staten søker skilsmisse fra tidligere praksis, staten gjør seg privat og tilgjengelig kun mot høystbydende, en privatiseringsflodbølge skvulper gjennom staten, Statsbygg privatiseres, staten blir leietaker i stort omfang, avtaler om utsmykking i statlige bygg kan forvitre innenfra, bli ugyldige.
I det hele tatt har den raske omstruktureringen i offentlig sektor med etablering av statlige aksjeselskaper og statsforetak vist at vi må henge med, følge situasjonen nøye og arbeide for nye ordninger og endringer i gjeldende opplegg for å sikre kunstens tilstedeværelse i bygg der staten ikke er eier eller byggherre. Hele utsmykkingsvirkeligheten må videreutvikles, behovet for ny tenkning og nye ideer er stort, samtidig med at vi må forsvare truede soner av kunstscenen.
NBK forbereder innspill til den forestående kulturmeldingen. Viktige saker er økt satsing på utsmykkinger, styrking av vederlagsordninger, stipendpolitikk og garantiinntekter, styrking av kunstnersentrene, bedring av ateliersituasjonen og arbeidsvilkårene over hele landet, styrking av økonomiske rettigheter, trygdespørsmål, pensjonsordninger og forsikringsordninger. Vi vil kreve en reell økning av satsingen på tilrettelegging for kunstproduksjon, og et økt tilbud innen videreutdanning. Staten må vise ansvar for at skapende kunstnere kan utvikle et minimum av rammeverk rundt sin yrkesaktivitet, i det som i det øvrige yrkesliv blir tatt som en selvfølge. Vi ønsker å vise til målsettinga fra syttitallet om at kunstnerne skal ha rett til levekår på linje med andre yrkesgrupper, vise at mye gjenstår selv etter tretti års aktiv kunstnerpolitikk. Vi ønsker også fred på jord.
Behovet for en framtidsrettet database for kunstnere er tydeliggjort det siste året. Vi ser at det er avgjørende å utvikle redskap og kompetanse som utnytter ny teknologi til ett eller flere ulike databaseprodukt. Her ligger store utfordringer i utviklingen av en ny del av kunstscenen.
NBK har de siste to årene vært forskånet fra sterk indre splid og usemje, vi har klart å holde fokus på fagpolitiske spørsmål, ikke lett etter lyter og feil i egen kroppskonstruksjon. Når vi nå skal gå videre for å etablere en forsikringsordning som igjen styrker våre krav i trygdesammenheng, når vi skal utvikle nye formidlingsordninger, nye utsmykkingsordninger eller ta andre positive grep, er det viktig at vi ikke leter etter feil på feil sted, etter svakheter der det er sterkt nok. Det er viktig at vi ser forskjellene innen NBK som ulikheter som gjør NBK representativ for de ulike interessene innen paraplyorganisasjonen, det er jo det NBK er, en gruppering av små organisasjoner som samlet kan føre store krav inn i beslutningsdyktige rom, som nettopp ved sin sammensatte struktur, sin litt tungvinte, tungrodde struktur blir en troverdig struktur, organisasjon, vi er ikke en partiorganisasjon, ikke en kommersiell bedrift, nei, vi er en liten, klumpete og ambisiøs gruppe som kjemper for edle, dannede minstekrav i et svært kupert, ignorant og kunstskeptisk samfunn. NBK har mye ugjort, men noe er også gjort, det skal vi være stolte av, sånn passe stolte, sånn litt utålmodig fornøyde, nesten misfornøyde med historiens gang fram til nå, det går jo for sakte, altfor sakte.......