Bedriftsfetisjisme

Av: Staffan Boije

Publisert:

Utgave: 3/2003

Del: 

SUPERFLEX høres ut som et navn på et stort firma som skulle kunne produsere hva som helst. Det var også tanken da den danske kunstnergruppen tok navnet for omtrent ti år siden. I dag driver den en virksomhet som utad i større grad likner næringslivet enn kunsten. Likevel er det vanskeligere å få kjøpt deres produkter enn vanlig kunst

I den 300-siders boken TOOLS – verktyg kommer vi nærmere tankene bak SUPERFLEX´ virksomhet. Det finnes samtidig mange sider ved selve «fenomenet SUPERFLEX» som ikke blir analysert i boken. Hva er det for eksempel som får biennaler og museer verden over til å vise modeller og skisser av deres arbeid med å utvikle en billig og lett transportabel biogass-enhet? Det sosiale patoset har ennå ikke krøpet så langt inn i kunstverdenen at vi bekymrer oss for om familier i Eritrea og Thailand kan bli selvforsørgende på biogass til belysning og matlaging. Men presentert sammen med SUPERFLEX´ logo, skaper prosjektet oppmerksomhet rundt en slik problemstilling.
I intervjuer med SUPERFLEX´ samarbeidspartnere, og med gruppens egne medlemmer (Rasmus Nielsen, Bjørnstjerne Christensen og Jakob Fenger), får man en ganske klar forståelse av gruppens utvikling og arbeidsmetoder. Drøyt hundre sider av boken består av bilder og korte billedtekster som forteller hva det er firmaet SUPERFLEX produserer. Resultatene kalles verken kunstverk eller produkter, men TOOLS – noe som nærmest kan beskrives som løsninger på problemer som ellers ville blitt oversett. TOOLS illustreres med vakker grafisk layout som inngir tillit til firmaet.
Det oppstår en avstand et sted mellom de løse intervjuene og billedpresentasjonen på den ene siden, og bokens avdeling med teoretiske avsnitt på den andre. Tekstavsnittet med inviterte skribenter – av Andreas Spiegl, Barbara Steiner, Doris Berger, Mika Hannula og Charles Esche, som gir sin forståelse av SUPEFLEX´ posisjon i samtidskunsten – er den korteste av bokens tre deler. Skribentene sammenlikner dem med kunstnere som arbeider ut fra en sosial agenda og kategoriserer dem med uttrykk som «participatory aesthetics», «community-based art» og «cultural intervention». Men betegnelsene fanger ikke selve «fenomenet SUPERFLEX».
Utad profilerer de seg ikke med sosial patos. Det er deres samarbeid med bedrifter og eksperter i den «virkelige verden» utenfor kunstinstitusjonene som – formoder jeg – i så høy grad vekker kunstverdenens interesse. I intervjuene med hvert enkelt av gruppens medlemmer, og i måten de foretrekker å avbilde seg på, finner man bruddstykker av forklaringer, både på gruppens framgang og på måten den markedsfører sitt sosiale engasjement på. De synes alle tre å ha et nærmest fetisjistisk forhold til det å delta i diskusjoner, og spesielt det å sitte plassert omkring et styrebord. På nesten hvert eneste bilde av dem i boken sitter de på denne måten.
Det hviler en mystikk omkring den store bedriftens måte å arbeide og fatte beslutninger på, noe som utvilsomt vies mye oppmerksomhet. Her handler det ikke om varefetisjisme, men om bedriftsfetisjisme. Det som en gang syntes å være tre kunsthøyskolestudenters uskyldige gimmick, har vist seg å bli en effektiv markedsføringsstrategi i kunstverdenen. Det skal nevnes at det å profilere seg som et firma har vært en effektiv måte å utvikle sine TOOLS på i samarbeid med andre firma.
At SUPERFLEX har valgt ikke å gi virksomheten sin noen mer utdypende analyse i boken kan man i og for seg forstå. Det ville ha vært som å skrive en forklaring av annonsen under reklamen.