Selvransakende utsmykkingsfond

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 3/2003

Del: 

I anledning Utsmykkingsfondet for offentlige byggs 25 års jubileum (1977-2002), har man i samarbeid med Forlaget Press utgitt noe så sjeldent som en kritisk antologi over egen virksomhet.

Etter 25 års kunstproduksjon til statlige, fylkeskommunale og kommunale bygg, velger man altså å utgi en tekstlig samling med analyserende bredde, fremfor et tradisjonelt festskrift. Dette kan jo i seg selv betraktes som tillitvekkende. Boken er gjennomgående konsentrert rundt problemstillinger knyttet til betydningen av begrepene utsmykking og offentlig rom. 20 bidragsytere – representert ved kunstnere, arkitekter, teoretikere m.fl. – gir oss også innblikk i de ulike utfordringer kunst i det offentlige rom møter.
Jenny Holzer setter tonen i boken. Den internasjonalt anerkjente konseptkunstneren er en av bidragsyterne til det store utsmykkingsprosjektet ved Gimlemoen (Høgskolen i Agder), og Anne Karin Jortveit har invitert henne til en samtale. Holzer bringer oss raskt inn i bokens problemkompleks, for hvordan forstås vårt hjemlige begrep om «utsmykking» versus det engelske «public art»? Holzer gir et flertydig svar: «Selv er jeg veldig glad i dekor, men ikke nødvendigvis i kunstverden».
Utsmykking er en betegnelse som virker redusererde for kunstverkets egenverdi, i det det bare varsler forskjønnelse av arkitektoniske sammenhenger. At Norges største kunstprodusent velger å inkludere utsmykking i egennavnet, skaper derfor en unødvendig dissonans mellom Fondets intensjoner og konsekvenser – en disharmoni som fremkommer i flere av bokens tekster.
For denne dissonansen mellom begrepene «kunst» og «utsmykking» reduserer ikke bare kunstens kvaliteter, den reduserer samtidig arkitekturens. I to av bokens artikler diskuteres konkrete utsmykkingsoppdrag; Sametinget i Karasjok, og den kommende Oslo Opera – to statlige bygg med rike muligheter for kunstnerisk utsmykking. Men tekstene skyver tyngdepunktet bort fra kunsten og holder fast ved et arkitektonisk ståsted. For relasjonen mellom arkitektur og utsmykking er i mange tilfeller uavklart. Kan for eksempel god arkitektur være kunstverk i seg selv, eller skal arkitekturen først og fremst danne et utstillingsareale for kunsten? Og en motsatt problemstilling: Er det nødvendigvis slik at god kunst redder en dårlig arkitektur?
En av hovedmålsetningene for Utsmykkingsfondet, er å «formidle kunsten til et bredt publikum». Ved å bringe begrepene identitet og tilhørighet til diskusjonen, inkluderer sosiolog Oddrun Sæter problemstillinger knyttet til kunstens forutsetninger og kunstnernes ansvar. Er alle steder egnet for kunst, og må kunstnerne ta et større ansvar når de arbeider i det offentlige rom? Gjennom eksempler peker hun på fruktbare, og mindre fruktbare, samspill mellom offentlig utsmykking og beboeres stedsidentifikasjon.
Opprettelsen av Utsmykkingsfondet var et av resultatene av Kunstneraksjonen, som arbeidet for å sikre kunstnerne inntekstmuligheter gjennom statlige oppdrag. Men ved å betegne denne kunsten som utsmykking, og gjennom motsetningen som oppsto mellom denne og gallerikunsten, har utsmykkingskunsten etterhvert blitt lite statusgivende. Den har også fått et legitimeringsproblem i forhold til den autonome estetikkens frihet til ikke å være middel for noe annet enn seg selv. Disse problemstillingene løper parallelt med bokens øvrige tilnærminger. Og på tross av sine snaue 150 sider, sveiper boken også innom kunstens forhold til de nye virtuelle rommene, kunstens stedsspesifikkhet versus kunsten som stedsskapende mm.
Kunst i offentlig rom er blitt en fin og dristig bok. Ved å gå utover festskriftssjangeren, har Utsmykkingsfondet produsert en bruksbok som illustrerer Fondets mangesidige problemstillinger, men som samtidig peker på et ikke-sementert, men heller selvkritisk ståsted. Men først og fremst er boken en kilde til kritisk tenkning omkring ordene kunst og offentlighet, og den kompliserte relasjonen mellom dem.