Hva skjer?

Av: Annette Kierulf

Publisert:

Utgave: 3/2003

Del: 

Hva vil skje i norsk kunstliv framover? Problemstillingen er utgangspunktet for utgivelsen Noe kommer til å skje, utgitt av frottéfactory, med bidrag fra kunstnere, teoretikere og kunsthistorikere.

Redaktørene – kunsthistoriker Marit Paasche og billedkunstner og nåværende styreleder i UKS, Tone Hansen – står også bak frottéfactory, et «uavhengig forlag for eksperimentell kommunikasjon».
Bokas drøyt 20 bidrag spenner over et stort spekter; fra seriøse analyser og konkrete forslag til endringer i norsk kunstliv, til det mer humoristiske og harselasaktige. Her er tekster om de fleste kjente tema fra kunstdiskusjonen de siste åra, og flere av innleggene inviterer til videre diskusjon. Men dette er ikke en vanlig debattbok.
Redaktørenes ønske om å utvikle eksperimentell kommunikasjon, gir seg utslag i flere utradisjonelle grep. Boka presenterer kunstprosjekter og tekster som er på helt ulike nivå i forhold til stil, kvalitet og intensjon, i en ikkehierarkisk struktur. Dette gjør det vanskelig å plassere boka sjangermessig, noe som kan være interessant i seg selv, men som her delvis fører til at innleggene lader ut hverandre. At de fleste bidragsyterne ikke er utfyllende presentert gir følelsen av at dette er et internt prosjekt. God oversikt er for eksempel en forutsetning for å få full glede av billedkunstner Tor-Magnus Lundebys humoristiske tekst «Et lite kapittel for seg», med ordspill over navnene til kollegaer fra samme generasjon. Noen av redaktørenes grep kan fremme fruktbar forvirring, men det er også en fare for ikke å nå frem til et publikum utenfor UKS-sfæren. Flere av bidragene fortjener imidlertid et større nedslagsfelt.
Hvordan tenkes det om framtida i de ressurstunge institusjonene? Vil vi for eksempel se en økende orientering mot nyere kunstneriske strategier hos grå eminenser som Utsmykkingsfondet for offentlige bygg? I «Kunsten å være utenfor» påviser Heidi Ramsvik, førstekonsulent i Utsmykkingsfondet, behovet for en revisjon av argumentasjonen for hvorfor vi trenger offentlig kunst. Hvis en slik revisjon skulle føre til noe mer enn ønsketenkning kan begrepet utsmykking få et annet innhold. Utfordringene ligger i spenningsfeltet mellom en tradisjonelt tenkende offentlig utsmykkingsordning og nyere kunstneriske strategier. Strategier som via engasjement og intervensjon ofte leder til prosesser og verk av temporær karakter.
Flere tekster tar opp kunstmuseets mulige fremtid som sentrum for samfunnsdebatt og aktivisme. Charles Esche, kurator og direktør ved Rooseum Malmö, bidrar med et sci-fi-scenario om institusjonenes fremtidspotensiale. I et drømmende flashback fra 2020 forteller han hvordan museene, mot alle odds, utviklet seg til å bli samfunnets eneste reelle sted for politisk debatt og folkelig opprør.
Hansen og Paasches egen tekst «Exit museum» arter seg som et intervju med en fremtidig direktør ved Museet for samtidskunst, og legger fram konkrete visjoner for institusjonen. Museet har (en gang i nær fremtid) skiftet navn til KOLON og endret mye av sin profil. Eksempelvis valgte det å bli på bankplassen for å unngå å bruke ressurser på enda et praktbygg. Med nye påbygg og gode produksjonsverksteder i museet, vil man gå mer aktivt inn for å heve kvaliteten på norsk kunst.
Frilanskurator Per Gunnar Tverbakk uttrykker skepsis overfor enkelte museers nylige redefinering av sin rolle og sine forsøk på å være en arena for sosialorientert kunst og kaller det «overflatestimulering av en sosial aktivitet som ikke er rotfestet i et genuint ønske om å invitere publikum inn i verket». Her anes et grunnlag for en interessant debatt som kunne vært fulgt videre opp.
Flere av bokas innlegg spør om kunsten kan eller vil være for flere enn de «spesielt interesserte». Kunsthistoriker Ina Blom kaster i bokas første innlegg ut denne utfordringen: «Deltagerne i kunstfeltet må slutte å diskutere uinteressante interne problemstillinger og lansere seg selv som spisskompetente deltagere i en bredere offentlighet.» Uklarheten i forhold til hva slags bok Noe kommer til å skje er, og hvor den vil, er påtagelig og etterlater også et inntrykk av at bidragsyterne har hatt helt ulike oppfatninger av hvilket publikum de henvender seg til. Men i en ganske ensartet norsk publikasjonskontekst er sjangerutfordringer som dette kjærkomne.
Årtusenskiftet utløste en rekke framtidsspådommer og endelig har det kommet en også om det norske kunstlivet. Det skader ikke å se fremover.