23 menneskelige målestokker

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 2/2003

Del: 

Vestlandsbyen Stavanger har tidligere vist dristighet i sitt møte med samtidskunsten. Nå gjør den det igjen.

15. februar ble skulpturinstallasjonen Broken Column offisielt åpnet, og 23 skulpturer har fått endelig tilholdssted, overalt i byen. Kunstneren er den britiske skulptøren Antony Gormley - allerede et velkjent kunstnernavn i Stavanger-regionen. Gormley var nemlig også ansvarlig for den svært omdiskuterte installasjonen Another Place. Denne bestod av 100 rustne jernskulpturer, plassert på Solastranden i 1997-98. Verket skapte stor entusiasme og like stor frustrasjon. Aldri før har kunst vært lenger fremme på rogalendingenes dagsorden. Da verket etter 15 måneder ble fjernet, led byen av et kunstsavn. Slik kom ideen om et nytt samarbeidsprosjekt mellom Antony Gormley og Stavanger kommune i gang.

Kunst og byråkrati
I motsetning til Another Place skal Broken Column være en permanent utstilling, og verket inngår i Rogaland Kunstmuseums faste samling. Museet har selv bidratt med 1 million kroner til kjøpet, mens Stavanger kommune og private aktører har gitt 1,5 millioner hver.
Når verket nå er ferdig montert og offentlig åpnet, er det en lang arbeids- og byråkratiprosess som endelig er sluttført. Det har gått drøye tre år siden den første av de 23 skulpturene ble plassert i et hjørne av Rogaland Kunstmuseum. I disse årene har prosjektet vært til konstant behandling hos diverse politiske og byråkratiske instanser. Skulpturenes plasseringer er i hovedsak av utradisjonell karakter, og samtlige av de øvrige 22 skulpturene måtte derfor behandles som egne byggemeldinger. Både kommunen, private grunneiere og Riksantikvaren har derfor vært involvert i prosessen.
De 23 skulpturene som danner Broken Column er alle like. De er basert på en gipsavstøpning av kunstneren selv, og er derfor 1,95 centimeter høye. Individuelle kjennetegn er glattet ut, og skulpturene fremstår som generaliserte menneskeskikkelser. De er støpt i jern, overflaten er sandblåst, og jernets oksidering har gitt dem en klar rustfarge. Fargen er oppsiktsvekkende, men plasseringene gjør dem lite iøynefallende, noen ganger heller bortgjemt. Skulpturen i Rogaland Kunstmuseum befinner seg 41,1 meter over havet. Den neste skulpturen er plassert i en park, 1,95 centimeter lavere i terrenget. Slik fortsetter skulpturene å danne en brutt søyle av rustne menn, ned mot byen og videre ut mot havet. Den siste skulpturen er plassert på et lite skjær utenfor Stavanger havn. Denne har 123 av sine 195 centimeter under vann. Til sammen utgjør dermed skulpturene høydeforskjellen fra havnen til museet. Skulpturene er også spredt i terrenget, og strekker seg fra østre til vestre del av sentrum. Plassert 10 grader vest, «ser» de alle i retning havet.

Kunst som prosess
I pressemeldingen kan vi lese at «Broken Column favner om kontraster som offentlig/privat, fellesskap/ensomhet, synlig/usynlig og urbanitet/natur». Det har fra Gormleys side vært viktig at skulpturene skulle inngå i flest mulig sammenhenger, og dermed favne alle sider av menneskelivet. Man har derfor funnet frem til tradisjonelle plasseringer som torg og museum, men skulpturer er også blitt plassert på tribunen i Stavanger svømmehall, i et klasserom, på en bussholdeplass, ved gravlunden, i en privat stue, i en butikk og ved en bensinstasjon – for å nevne noen.
Enkelte skulpturer vil naturlig inngå i mange menneskers hverdagsliv, mens andre vil være utilgjengelige for publikum. Slik kommer verket til å fungere på flere plan. Hver enkelt skulptur skaper sin egen kunstkontekst, samtidig inngår de alle i en større, og mer kompleks sammenheng. Men først og fremst dreier det seg om utallige møter mellom betrakter og verk. I samtale med Billedkunst poengterer Gormley betydningen av dette møtet.
– Jeg vil at folk skal stoppe opp og spørre seg hvem kunsten retter seg mot, hvor kunst skal være, og hvem den tilhører. Samtidig er disse skulpturene menneskelige målestokker som også stiller betrakteren overfor spørsmålet om hvor de selv, mennesket, passer inn i denne verden. Å stå ansikt til ansikt med skulpturen, kan også være å stå ansikt til ansikt med seg selv. – Og så er det meningen at publikum skal bruke tid på Broken Column. Verket vil endre seg over tid, likeså menneskenes forhold til det. Broken Column skal og må være en prosess.

Fysiske reaksjoner
Verket har allerede skapt debatt. Det har ikke gått upåaktet hen at en kunstner – nok en gang – tar seg til rette i det offentlige rom. Leserinnleggene har igjen vært mange. Gormley selv forholder seg rolig til kritikken som rettes mot verket hans.
– Jeg tok meg en runde og kikket litt på plasseringene i morges. En av skulpturene var klebrig av spytt, en annen hadde allerede blitt utsatt for tagging. Dette er ok. Jeg vil at min kunst skal imøtekomme alle reaksjoner, også fysiske. Dersom folk møter skulpturene med et «how lovely», da har jeg ikke oppnådd det jeg ønsker.
– Ethvert kunstverk må ha sin motstand. I arbeidet med Broken Column må jeg likevel innrømme at den tidvis har vært vel stor. For med all respekt for byen og dens innbyggere: Stavanger er ikke akkurat kunstens sentrum! Dette er ikke et sted der slike initiativ er dagligdags, men et sted som preges av temmelig konservative verdier. I arbeidet med Broken Column kjente jeg likevel at jo større motstanden ble, jo viktigere ble det for meg å gjennomføre det. I dag er jeg stolt, men samtidig svært ydmyk overfor det vi sammen har fått til.