Dyremotiver selger bra når det blåser

Av: Staffan Boije

Publisert:

Utgave: 2/2003

Del: 

Etter alt som skjedde i New York i løpet av høsten 2001 – Al Qaidas attentat og en plutselig stagnasjon i økonomien, ble debuten for det som skulle ha blitt Floridas nye, store kunstmesse, Art Basel Miami, avlyst. Før Armory Show i New York åpnet for fjerde gang i februar i fjor, var stemningen blant galleristene spent og nervøs. Ville samlerne våge seg dit, og ville de våge å kjøpe noe?

De første dagene under fjorårets Armory Show stod alt ganske stille. Mot slutten av andre dag gikk så proppen plutselig ut, og folk begynte å kjøpe. Det endte med at de drøyt 170 galleristene solgte kunst for omkring 30 millioner dollar. Med tanke på at messen selger samtidskunst og ikke driver kunsthandel på et annenhåndsmarked, får man si at resultatet var bra. Armory Show hadde bare på noen år blitt en av de viktigste messene, kun overskygget av Art Basel.

Å oppdage en kunstner
I dag er dyr, modernistisk kunst og eldre kunst regnet å være blant en av de sikreste investeringer som man kan gjøre. På samtidskunstscenen er forholdet annerledes. Under Armory Show 2002 viste det seg at mange samlere kviet seg for å kjøpe dyr samtidskunst. Verk som kostet opp mot 10 000 dollar solgte bra, mens kunst som kostet mer enn 20 000 dollar var vanskelig å få omsatt.
Ettersom kunstmesser i bunn og grunn er en privat affære mellom gallerister og samlere, satte fjorårets trend spor i utvalget av verk som hang i de ulike galleribåsene i år. At trenden holdt seg, kunne man se på hvordan folk samlet seg i de områdene av messelokalet der det ble vist kunst av såkalte «up and coming artists». Ironisk nok synes vi å være inne i en tid der gallerier som representerer de aller største og dyreste kunstnerne klarer seg dårligere enn de som ikke har lykkes i å arbeide seg inn i den posisjonen ennå.
Det som gir virkelig anseelse internt i samlerkretser er å være en av de første til å kjøpe verk av en kunstner som senere blir et stort navn. Det var trolig denne siden, mer enn økonomien, som var drivkraften bak mange av de mindre kjøpene som ble gjort under Armory Show 2003.

Utvalget av kunst
Som besøkende, uten planer om å gjøre store investeringer, fikk jeg likevel et ganske positivt inntrykk av det utvalget av kunst som markedet har skapt. Det ble gitt mer plass til kunst og kunstnere som man ikke kjente til fra før. Men det må i sannhetens navn sies at kunsten ofte bare er halve gleden ved å besøke Armory Show. Resten ligger i å forsøke å forstå seg på samlernes verden. Befinner man seg altfor lenge i en stor ansamling av dem, som den som travet omkring på messegolvet i New York mellom 7. og 9. mars, kan man lett få for seg at det, når det kommer til stykket, er deres smak og vilje til å bruke penger som til sist styrer utvalget (men helt så stor makt har de vel ikke?).
Et gjennomgående trekk – selv om det nok er et resultat av den usikre økonomiske framtiden – var at verkenes format har krympet. I år fantes det for eksempel ikke så mange store arkitektfoto à la Thomas Struth som man er blitt vant til å se. Det fantes i det hele tatt færre foto enn jeg hadde forventet. Nesten alt «eksotisk tragedie-fotografi» à la Esko Männikkö var borte. Gruppeportrettene av en bestemt kategori mennesker, som har vært så vanlig de siste årene – så som brannmenn på en brannstasjon eller medarbeidere på et kunstmuseum – var også nesten helt fraværende.
I stedet for store fotografier, hadde galleristene gitt mer plass til små humoristiske tegninger, foto og collager av kunstnere som Marcel Dzama, Jonathan Monk og David Shrigley – de var også lette å selge. Maleriet hadde fått mer plass, på bekostning av videokunsten. I tider som dette oppleves nok et maleri som et enklere valg enn en videotape.

Lavmælt
Kunsten som ble vist fram i New York i år var på et vis mer lettfordøyelig enn hva man pleier å se på europeiske messer som Art Basel. Arbeidene synes i høyere grad å være tenkt å passe inn i et veldesignet, privat interiør. Det var noe vel søtt og strøkent over en stor del av kunstutvalget.
På kunstmesser i Europa ser vi oftere mer krevende verk som er vanskelige å plassere privat, ettersom museumsfolk utgjør en viktigere kundegruppe der enn i USA. På Armory Show savnet man iblant deres nærvær som spekulanter i «vanskelig» kunst.
På grunn av den generelle «lavmæltheten» i verkenes motivvalg og i henvendelsesfomen, bød ikke messen på noen riktig «show stoper» – verk som alle snakket om. Det nærmeste man kom en publikumsmagnet med høy underholdningsverdi, var João Onofres (1-20 Gallery N.Y.) og hans seks minutter lange videoloop Untitled (Vulture in Studio), 2002. I videoen fikk man se hvordan det går når man har en gribb i møblerte rom – noe man raskt forstår ikke er å anbefale. Med lavmælt mener jeg ikke av lav kvalitet. Det var bare mer kunst på messen som egnet seg bedre til kontemplativ betraktning enn til intellektuell refleksjon, enn hva jeg hadde forventet.
Nesten motvillig og til min store overraskelse, gikk det langsomt opp for meg at kunst med dyremotiver syntes å selge veldig bra på årets Armory Show. Dette var ingen markant og dominerende trend, men den var der; det var simpelthen flere verk som avbildet dyr på ett eller annet vis enn hva man pleier å se. Og det virket som om de ble solgt fort. Dyrene dukket opp i alle sammenhenger, fra João Onofres gribb til tegninger av Marcel Dzama og Christa Maiwald. Yoshitomo Naras store, disneyaktige hunder gikk også raskt unna, selv om de tilhørte en prisklasse hvor det ellers gikk tregt.

Europa
Uroen i verden gjorde at de europeiske samlerne holdt seg hjemme i år, slik de også gjorde i fjor. Generelt synes det å være slik at en samler helst kjøper samtidskunst fra sitt hjemland. Mange europeiske gallerister virket derfor noe skuffet mot slutten av messen. Uten å ha fått det bekreftet, kan jeg tenke meg at Galleri Wang, som utelukkende representerte norske kunstnere, må ha hatt en del problemer med å overbevise amerikanske samlere. Skulle messen gi direkte avkastning for de europeiske galleriene, skulle de nok som Nicolai Wallner fra København, ha blandet stallen med en god del amerikanske kunstnere og internasjonalt gangbare navn i den lavere prisklassen, som Jonathan Monk og David Shrigly.
Galleri Magnus Karlsson fra Stockholm var kanskje det eneste unntaket fra denne regelen. Han viste kun malerier av den svenske maleren Mamma Andersson. Tross at hun ble vist for første gang i USA, ble arbeidene hennes utsolgt allerede første dag. Muligens fikk hun drahjelp av at de to norske kuratorene, Anne Karin Jortveit og Andrea Kroksnes, har valgt henne ut som Sveriges representant på Venezia-biennalen i år.
Maleriene er holdt i en relativt vanlig nordisk koloritt og i en fortellende tradisjon som vi kanskje har sett oss blinde på her hjemme. Det var først i kontakt med internasjonale samlere at Magnus Karlsson selv forstod at han hadde en potensiell storselger i stallen. Det var noe i bildene hennes som traff rett i hjertet på det amerikanske publikum. Mamma Anderssons malerier ga rom for akkurat den typen oppdagelse som får en samlers status til å stige.