Amputasjon

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 2/2003

Del: 

Den enbeintes tanker om fortreffeligheten ved å kunne ha to bein, hans misunnelse av de som kan tillate seg å være bredbeinte og skrevende kan sikkert resultere i drømmer og aggresjon.

Hvis man mangler ett bein, og trenger et nytt bein liksom, og så tar ei sag og kutter det ene beinet i to, hva får man da? To bein, eller ett amputeret bein med kjøtt attåt? Ett lem blir neppe to ved hjelp av kirurgi eller fantasi. Den enfotede må håpe på krykker eller protese, ikke selv gripe til saging og skalpell.
OCA har drevet egenkirurgi ved å amputere de mest høythengende og attraktive utenlandsoppholdene, stipendene i New York og Berlin ganske så kraftig, fra 12 måneders opphold ned til 9 måneder. De avhogde tre månedene skal nyttes av en kurator.
Hva får man da? Mulighetene for reelt utbytte av oppholdet reduseres med mer enn 25%, skal vi tro de som har vært stipendiater tidligere. Det tar tid å etablere seg, tid å komme i gang, og når man så er i gang, trenger man tid til å produsere og deretter nyttiggjøre seg kontakter, de siste månedene er de viktigste og målbart mest fruktbare, de siste månedene kuttes nå vekk. Hvorfor? Jo, for å finansiere et nytt tilbud, en annen yrkesgruppe skal inn, skal bygge relasjoner i løpet av tre måneder, på bekostning av kunstnerne som taper 12 viktige uker.
Dette er en defensiv og tafatt måte å etablere et nytt og interessant tilbud på. Her kunne OCA fått støtte fra mange hold, NBKs også, hvis OCA hadde bedt om innspill på hvordan en kan bygge opp et tilbud for kuratorer internasjonalt, hvordan en kan synliggjøre behovet overfor departementer og politiske miljøer. Men dessverre gjør OCA det absolutt enkleste og mest fantasiløse, de amputerer for egen hånd og signaliserer til sine formyndere og brukere en nedprioritering av kunstnernes behov. De sier at de kan betale et helt nytt tilbud innenfor eksisterende rammer, en liten avkapping her skaper et levedyktig lem der, de sier kunstnerne kan klare seg med mindre og at kuratorene ikke trenger særlig mye de heller. Dette er trist taktikk og lite tillitsvekkende.
Også andre amputasjoner kan komme, ikke fra OCA, men fra regjering og Storting. Revidert statsbudsjett står for døra, kulturmelding skrives, kulturpolitikk drives, og nye forslag fremmes.
Forslaget om at investeringer i kunst, samtidskunst, kan bli fradragsberettiget, er muligens gode nyheter for billedkunstnere, forutsatt at en slik ordning ikke brukes til å amputere statlige ordninger og statlig ansvarsfølelse, om følelser er noe man kan tillegge Staten. NBK har flere ganger luftet ideen om at kjøp av kunst skulle gi skattelette, dette for å oppmuntre til økt omsetting, gjøre det mer attraktivt for private bedrifter å investere i samtidskunst. NBK vil nå gå i dialog med de politiske myndighetene for å komme med forslag som gjør at en slik ordning ikke slår skeivt ut. Vi vil ta kontakt med danske kunstnere for å høre deres evaluering av fradragssystemet som nylig ble innført i Danmark. Skattelette for kjøp av kunst høres forlokkende ut, men om en slik praksis leder til ytterligere amputasjoner av levekåra til kunstnerne, skulle det føre til flere avhogde lemmer og haltende ganglag vil vi si sterkt ifra.