Verk og ord

Av: Sigrid Lien

Publisert:

Utgave: 2/2003

Del: 

Forholdet mellom ord og verk er et spennende tema – på flere plan. Ikke bare fordi tekst har inngått som et sentralt element i store deler av ettermodernismens kunst fra Duchamp og fram til vår egen tid, men også fordi bevegelsen fra å vektlegge kunst som objekt, til kunst som konsept, har vært fulgt av tiltagende teoretisering og tekstproduksjon også fra kunstnernes side.

Det er denne utviklingen som har vært utgangspunktet for antologien From Work to Word – Artist Writings, redigert av Doris Frohnapel, professor i fotografi ved Kunsthøgskolen i Bergen. Boken består av en samling tekster produsert av kunstnere og teoretikere, eller teoretikere som også er kunstnere – og omvendt. Det som er felles for bidragsyterne er at de på en eller annen måte arbeider med tekst – enten som en integrert del av et visuelt verk eller som en selvstendig uttrykksform.
Frohnapel står altså som redaktør – og i introduksjonskapittelet skriver hun at det ikke er meningen at antologien skal leses fra begynnelse til slutt som en roman, men at bidragene likevel er plassert i forhold til hverandre på en måte som inviterer til en slik tilnærming – med hors d’oeuvrene først. Det framstår derfor som en ufrivillig ironi at hennes eget innledningskapittel presenterer seg som et av antologiens minst appetittvekkende innslag. Det som måtte være ansporet av leserinteresse gjennom tittelen, døyves raskt i dette usammenhengende kapittelet som ikke bare er dårlig skrevet, men som framstår som en uheldig blanding av en lett pompøs og uferdig prosjektbeskrivelse med underlig innforståtte referanser til Frohnapels tidligere arbeider – og en nokså knapp presentasjon av antologiens bidragsytere. Her hadde med andre ord redaktøren selv trengt en redaktør – som kanskje også hadde kunnet luke bort arrogante og navlebeskuende betraktninger av typen: «I had wound up, it must be said, in an isolated corner of Europe [det refereres her til forfatterens professorat i Bergen], so I was compelled to make use of the communication and information channels of the internet.» – og: «After two serious tendon inflammations, however, I have to ask how much secretarial work I can or must expect of myself» (s.11).
Men Frohnapel må likevel krediteres for at hun gjennom denne antologien får presentert en del leseverdige tekster. Et eksempel er britiske Mark Durdens interessante skisse av utviklingen på det fototeoretiske feltet – etter 1980-tallets angloamerikanske kritikk av den gjengse oppfatningen av fotografiet som et primært realistisk medium. Han beskriver hvordan kritikken førte til en oppblomstring av det allegorisk, iscenesatte studiofotografiet – på bekostning av fotografiets potensiale som sosial dokumentasjon. Gjennom en komparativ lesning av Andre Serranos og Alfredo Jaars fotografiske arbeider, viser imidlertid Durden hvordan det iscenesatte fotografiet i den såkalte post-teoretiske fase, har blitt erstattet av en fenomenologisk utforskning av forholdet mellom det fotografiske bilde og den ytre virkelighet. Flere av antologiens andre bidrag handler også spesielt om fotografiet, den fotografiske erfaring og forholdet mellom fotografi, erindring og tekst. Det gjelder blant annet den amerikanske fotografen Duane Michaels gåtefulle billedsekvens «Chance Meeting» og Arne Skaug Olsens «Portrait Re-Represented». I det sistnevnte prosjektet har kunstneren latt sin nærmeste familie «oversette» sine erindringer av private fotografier til tekster i håndskrevet form – med klar referanse, blant annet til Roland Barthes fenomenologiske og poetiske undersøkelse av det han kaller sin spektatoropplevelse av fotografiet i «Det lyse kammer». Denne referansen er også å spore i Sharon Kivlands «A Woman of Property» der forfatteren reflekterer over sin egen opplevelse av en rekke historiske fotografier – i en tekst der nåtid og fortid uvilkårlig sammenflettes.
At Frohnapels ærend med denne boken strekker seg utover det å reflektere over fotografiet og dets vesen, er imidlertid tydelig i en rekke andre bidrag som behandler grenseoverskridelse og sammensmeltning av ulike medier i samtidskunsten – samt framveksten av alternative arenaer for kunstproduksjon på bakgrunn av ny teknologi. I en artikkel av Yvonne Spielmann presenteres for eksempel en noe omstendelig gjennomgang av begrepene intertext, intermedia og hypermedia – samt deres respektive historiske kontekster. Dieter Daniels trekker en interessant parallell mellom 1960- tallets Mail Art, eksemplifisert gjennom arbeidene til Ray Johnson og Mieko Shiomi, og 1990-tallets e-mail kunst, representert ved den tysk-amerikanske kunstneren Wolfgang Staehle. Daniels peker her på en rekke fellestrekk, blant annet viljen til å etablere en ikke-kommersiell global kunstarena, og ideen om en kollektiv kreativitet – i kontrast til forestillingen om det individuelle kunstnergeni. I artikkelen «What is a net artist?» argumenterer imidlertid Vera Kuni for at mytologiseringen av kunstnerskikkelsen ikke har opphørt som følge av ny elektronisk basert teknologi – men at denne teknologien tvert i mot har bidratt til å opprettholde kravet til originalitet, og dermed også til et autoritativt kunstner-jeg.
Konklusjon: Disse bidragene redder Frohnapels antologi – til tross for et pinlig åpningskapittel.