Strategier for motstand

Av: Arve Rød

Publisert:

Utgave: 2/2003

Del: 

«Who’s behind our cultural revolution?» Spørsmålet åpner Stephan Dillemuths innledning til The Academy and The Corporate Public. Boken er resultat av et forskningsprosjekt ved Kunsthøgskolen i Bergen om endringer i kunstoffentligheten, og inneholder intervjuer med sentrale aktører på den norske kunstscenen, samt tekster av norske og utenlandske kunstnere og teoretikere.

Uttrykket «Cultural revolution» peker her først og fremst på nye konstellasjoner i forholdet mellom kulturproduksjon og «corporate culture», under trykket fra globaliseringen og en «smart» kapitalisme med evne til å ta opp i seg alle former for dissidens, mikrostrukturer og alternativitet. «Corporate public» skal betegne en fragmentert offentlighet bestående av ulike grupperinger under den neo-liberalistiske økonomien: et samfunn delt inn i subkulturer definert ikke bare av rase, klasse og kjønn, men også av selv-organiserte strukturer og livsstils-identiteter som i større eller mindre grad (og mer eller mindre frivillig) fungerer som konstituerende deler av denne økonomien, enten som potensielle markeder eller gjennom sin avhengighet av sponsorkapital). Med en sentralisert statsmakt som fraskriver seg ansvar og mer og mer går i oppløsning, blir demokratisfæren en arena for storkonsernene og den private kapitalen. Følgelig blir også kulturproduksjonen generelt og kunstinstitusjonen spesielt), i større grad avhengig av næringslivets penger, smak og innflytelse. Kapitalmaktens overtakelse av den offentlige sfæren betyr også en appropriering av tegn, image og språk. Her vil kunsten («The Academy») kunne by seg fram (og fanges) som en budbringer for næringslivets økonomiske og politiske verdier, og tilby et attraktivt felt for spekulasjon og investering.
Dette er den sentrale dreiningsaksen i The Academy and The Corporate Public. Slik sett kan boken fungere som en viktig korreks til alle som ukritisk har opparbeidet seg for høye forventninger til en fruktbar synergi mellom kunst og næringsliv: Kapitalens nye interesse for å involvere seg i kulturproduksjonen er hovedsakelig motivert ut fra bevisstheten om at «kultur selger» - den populariserte samtidskunsten kan fungere som effektiv image-building for et næringsliv med ambisjoner om en sofistikert, moderne identitet. Men hovedpoenget med prosjektet er å gi et overblikk på ulike kunstneriske strategier for motstand innenfor den «nye økonomien», og diskutere hvorvidt skiftet i den offentlige sfæren også kan resultere i nye måter å tenke omkring kunstens funksjon og kunstnerens rolle.
The Academy and The Corporate Public slår et slag for den institusjonskritiske, «journalistiske» kunsten. I norsk sammenheng vil prosjektet være en viktig introduksjon til ideen om kunst som forskning (eller, som Lars Vilks har påpekt, kvasi-forskning; den sosialkritiske kunsten mangler selvfølgelig den disiplininndelingen som kjennetegner enhver vitenskap). Et vesentlig moment er hvorvidt denne kunsten kan fungere som en alternativ form for kritikk utover konvensjonelle former for representasjon, eller den akademiske kultursosiologien for den sakens skyld. De mest tungtveiende delene av boken er viet sentrale internasjonale kunstnere og teoretikere innenfor dette feltet, som Hans Haacke, Andrea Fraser, Anthony Davies/Simon Ford og Alice Creisher/Andreas Siekmann. At hovedtyngden her følger den tysk-engelsk-amerikanske maktaksen er naturlig, siden både en kritisk, undersøkende kunst og relasjonen mellom kunstproduksjon og «corporate culture» har vært beskjedent til stede i Norge.
Boken er løselig inndelt i underkapitler som skal introdusere ulike kritiske perspektiver og strategier. «An Instance of Questioning» inneholder blant annet Haackes avsløringer av hvordan selskaper som Mobil Oil og Philip Morris bruker tilliten de oppnår gjennom sponsorvirksomheten til å nøytralisere kritikk. «These programs build enough acceptance to allow us to get tough on substantive issues», som en representant for Mobil Oil så treffende uttrykker det. Haacke har siden sekstitallet vært en av de mest markante kunstnerne innenfor en kritisk undersøkende praksis, og hans arbeider, som for eksempel Shapolsky et al. Manhattan Real Estate Holdings fra 1971, er referanseverker innenfor dette feltet. Anthony Davies og Simon Fords «Art Networks» er hentet fra det britiske kunsttidsskriftet Art Monthly, og artikkelen skal være opphavet til begrepet «culturepreneurs», eller «culture brokers»; formidlere som skummer kulturfeltet og selger tjenester og kunnskap herfra til klienter utenfor gallerisystemet, som reklameindustrien, eiendomsutviklere og restauranter. «Culturepreneurs» har overtatt etter nittitallets og IT-kulturens «enfantrepreneurs», og åttitallets «entrepreneurs» som den nye «cool profession».
Under kapitteloverskriften «Research Observed» kommer Gardar Eide Einarsson inn på det han omtaler som en av de alternative, avant-garde kunstpraksisenes «klassiske hodepiner»; hvordan unngå å bli slukt av kommersielle krefter, for så å bli spyttet ut som spiselig vare for et nytt publikum innenfor konsumkulturen. Einarsson ser forbilledlige eksempler på mot-kulturelle strategier i subkulturer som black metal eller skateboard-miljøet. Her har en vilje til å stå imot mainstream-kreftene eksistert over lengre tid, i form av kontroll over egen produksjon og distribusjon. Dette er ikke uten videre overførbart til kunstinstitusjonen som helhet, noe det også tas høyde for her. Einarsson understreker at en positiv mulighet ligger i å kunne operere utenfor institusjonen; at ikke all kritikk av et system trenger å være posisjonert innenfor det samme systemet.
De øvrige norske bidragene er hovedsaklig samlet i en intervjudel, og gir en nyttig oppdatering på utviklingen her i landet over de siste årene. Gjennom samtaler med blant andre Jonas Ekeberg, Ina Blom, Dag Solhjell og Peder Lund gir Dillemuth en oversikt som spenner over synliggjøringen av kunstpolitikken, kunstens infrastrukturer og internasjonalisering (Ekeberg), Telenors kunstsatsing som et av de få eksemplene på en bevisst og faglig ambisiøs dialog mellom kunst og «corporate culture» i Norge (Lund), og betydningen av et kulturelt mangfold som tar opp i seg konflikt (Blom).
The Academy and The Corporate Public knytter seg opp til en bred internasjonal diskusjon omkring globalisering, fragmentert offentlighet og neo-liberale økonomiske strategier. De mange fokuspunktene som samles her, kan fort etterlate inntrykket av å ville framstille en generaliserende teori om prosessene som styrer samfunnsutviklingen. Men som Dillemuth selv understreker, er prosjektet et forsøk på å finne en mellomposisjon mellom kunstverk og vitenskapelig avhandling, et slags pre-vitenskapelig nivå hvor fleksibiliteten, og dermed også mulighetene for å kunne stille nye spørsmål omkring konstruksjonen av samfunn og identiteter, er større. I forlengelsen av prospektene i The Academy and The Corporate Public ser vi kanskje konturene av kunstinstitusjonen som en kombinasjon av laboratorium og akademi, med en større grad av politisk pragmatikk i forhold til de frie markedskreftene.