Villar-Manuelas barn

Av: Sissel Lillebostad

Publisert:

Utgave: 2/2003

Del: 

Borgerkrigen i Spania skapte uoverstigelige fronter som effektivt skilte mennesker fra hverandre. Familien til Eva Koch ble rammet med tilfeldighetens tyngde da bestemor og to av hennes barn ble atskilt. Christobalina, Eva’s mor, vokste opp i Norge, og Eva Koch var 10 år da moren og bestemoren traff hverandre igjen.

Et tilfeldig møte på Færøyene var nøkkelen som åpnet opp for familiens gjenforening. I Villar får vi oppleve historien fortalt av den gjenlevende familien.
Eva Koch har i flere arbeider utforsket den konvensjonelle påstanden om skillet mellom det private rommet (der offentligheten ikke har tilgang) og den offentlige scenen. Etableringen av det offentlige jeg kontra det private jeg hører sammen med framveksten av det borgerlige samfunnet. Kulturelt har det blitt overlevert som en nær naturgitt forfatning om polariteten mellom det personlige (intime) og det kollektive (anonyme), som erklærer den personlige erfaringen som privat og den offentlige erfaringen som kollektiv. Spørsmålet om hvem som dominerer den offentlige erfaringen blir dermed en problemstilling om makt. Når den personlige erfaringen holdes utenfor den kollektive erfaringen, kan historien, som er et trådløst nett av individuelle opplevelser, framstilles som oversiktlig og lineær, og den offentlige hukommelsen manipuleres.
Villar griper inn i denne problemstillingen. Eva Koch åpner opp historien og henter fram, gjennom glimt og brokker, fortellinger som er variasjoner over personlige minner.
Objektivt er det en fortelling fra den spanske borgerkrigen; familien ble splittet, søsknene ble bortplassert, og Christobalina ble adoptert til Norge. Rammen er de samme omstendighetene, men de kan ikke gjenfortelles som den samme opplevelsen. Søsknene forteller ulike fortellinger. Ernesto forteller om søsteren som forsvant, sin egen tid som neglisjert barnehjemsbarn i utkanten av en krig – og følelsene overmanner ham. Sårene stikker dypt, og de vil kanskje aldri gro. Ernesto forteller om krigen, slik min far kunne ha fortalt, og sikkert mange andre jeg ikke kjenner. Hendelser som griper inn med stor kraft og gjør oss maktesløse og forandrer den hittil sparsomme erfaringen av trygghet, vil også forandre erfaringen av virkeligheten. Den offentlige fortellingen sier at dette er over, det er bokstavelig talt blitt historie. Den personlige erfaringen erkjenner derimot skrøpeligheten og savnet, og har ikke gjenerobret følelsen av kontroll. Det blir et gap mellom den offentlige og den personlige oppfatningen av virkeligheten
Villar vises i tre ulike variasjoner: en stor interaktiv, romlig videoinstallasjon med seks projeksjoner; en DVD-variabel i intimformat, og en lysbildeinstallasjon, tilsvarende romlig. Kompleksiteten i fortellerteknikken er med på å underbygge det dialektiske forholdet mellom det subjektive og det tilsynelatende objektive. Historiene avdekkes bit for bit. I den store installasjonen går jeg mellom sensorer og utløser nye rom, det store panorerende oversiktsbildet – middagsbesøk, saueslakt i fjøset, bilen med gassflaskene. Dokumentarens vanligvis kronologiske form tar avstikkere, styrt av betrakterens nysgjerrighet. Christobalina, søsknene og tanten forteller i intervjuform om den samme tiden, perioden da moren ble syk og de alle ble bortplassert. Bilder fra nåtidens Villar del Cobo veksler med historiske fotografier; på overflaten har lite endret seg. Som gjester ledes vi lengre inn i landsbyen og det daglige livet til familien. I mange sekvenser forsterker lydbildet også en tiltagende fokusering, lyden følger en detalj i et bilde til den forstørres og overtar hele rommet. På samme måte erfarer jeg fortellingene, først som fjerne og løsrevne setninger, etter hvert nærmer de seg som erfaringer, fyller meg som følelser, gjenkjennelige og felles.
I Bergen Kunsthall viser Koch også arbeidet Crowds: Opptak fra gateliv i Bombay, Hong Kong og Jerusalem projiseres på tre vegger i den minste salen. Menneskene flyter forbi kameraene i gatebildene, alle blir ansikter i mengden, noen står der lenger enn andre, men forblir ukjente og utilgjengelige. Sammenlignet med Villar forblir Crowds et utsagn uten dybde, det holder seg på avstand, tørt registrerende. I utstillingen danner Crowds en innholdsmessig motpol som ikke klarer å vekke interesse.