Øltanker viker plassen for nordisk og baltisk kunst

Av: Hege Tapio Gaare

Publisert:

Utgave: 2/2003

Del: 

I samarbeid med Rogaland Kunstsenter, presenterer TOU Scene 31 nordiske og baltiske kunstnere fra seks forskjellige nasjoner. Utstillingen er utviklet og koordinert av kunstner og kurator Truls Olin. Målet med prosjektet er å gi de deltakende kunstnerne en mulighet til å bygge nettverk med kunstnere fra sin egen generasjon.

«Møteplass» ble først utstilt i Gøteborg og skal videre til flere andre steder. En kurator fra hvert av landene har plukket ut nyutdannede kunstnere fra sin nasjon til utstillingen. Foruten selve utstillingen, holdes det også et seminar med tittelen «Artists‚ Travel Guide to Europe», videre foregår nettverksbygging gjennom flere lokale utstillinger i tilknytning til «Møteplass».
76 gigantiske øltanker ble på rekordtid fjernet fra ølhallene på Tou for å kunne ta imot utstillingen. De rå lokalene på 900 kvm dannet en fin bakgrunn for de utstilte arbeidene.
Olin påpeker i katalogen at utstillingen ikke har noen tematisk overbygning, men noen gjennomgangstemaer finnes likevel: identitet og mellommenneskelige relasjoner. Kunstnerne fra de ulike landene forholder seg forskjellig til denne tematikken; der kunstnerne fra de nordiske landene gjerne berører temaet identitet ut fra et personlig ståsted, ser de baltiske kunstnerne på individet i relasjon til omgivelser og samfunn, hevder han. De baltiske kunstnerne synes også å ha et slektskap til Arte Povera, både i sin kunstneriske holdning og sin frie, upretensiøse bruk av materialer.
Som en av flere kunstnere, angriper Fredrik Raddum (NOR) temaet fremmedgjøring. Han viser tegneserieinspirerte tablåer med skulpturer av hunder på campingtur, som ser ut til å ha overtatt menneskenes plass. Hunden som sitter og griller pølse ved bålet synes å bære all verdens sorger på sine skuldre, og er langt fra noe fritt dyr i naturen. Skulpturene minner om gigantiske nipsfigurer som insisterer på å bli tatt på alvor.
Maiju Salmenkivis (FIN) malerier og Miklos Gaals fotografier (FIN) tar i bruk fragmentariske fortellergrep ved å dele opp bilder og fokusere på utsnitt. Salmenkivi arbeider med inspirasjon fra TV-verdenens såpeoperaer og har konstruert sitt eget univers kalt Tapiola, bjørnens rike. Gaal viser ett stort fotografi av et friluftsområde tatt på lang avstand, som et miniatyrlandskap, og mange små utsnitt fra samme område, forstørret opp så mye at motivet nesten viskes ut. Sett i sammenheng viser begges arbeider hvordan kameralinsen fanger opp detaljer fra en større helhet.
Bogeyman av en annen finsk kunstner, Santeri Tuori, tar for seg fotografiets fastfrysing av øyeblikket, og gir en engasjerende versjon av en velkjent sjanger, portrettet. På et sort-hvitt stillbilde av et barn projiseres en slow-motion videosekvens av samme barnet i farger. Den vellykkede, schizofrene kombinasjonen film/stillbilde kan stå som en kommentar til fotografiets utilstrekkelighet når det gjelder å fange barnets hele tiden skiftende mimikk. Arbeidet er hva man kan kalle uncanny, der tittelen speiler på det ukjente og skremmende.
Auste Jurgelionyte (LIT) og John K. Raustein (NOR) bidro med tekstile opplevelser. Jurgelionyte naivistiske fiberbilde og video med fiberanimasjon leker med historier, lik et barns usensurerte fabulering. Raustein kommenterer kvinnens tradisjon med broderi gjennom en henvisning til mannens håndverk: På strykebrett broderer han med sirlige sting mannens verktøy samt maskinelle tegninger i et ornamentalt mønster. Tittelen Iron Man spiller på det engelske ordet for strykebrett, «ironing board», og bidrar til å punktere bildet av mannen som et handy machoelement.
Utstillingen har mange uttrykk å by på og det er en fornøyelse å se hvordan den er satt sammen. Truls Olin har satt i gang et massivt og idealistisk prosjekt som forhåpentligvis vil bære frukter og være en spore til liknende initiativer fremover.