Er det makt i de grønne fingre?

Av: Geir Tore Holm

Publisert:

Utgave: 2/2003

Del: 

På sitt stille og sofistikerte vis, har duoen Ingrid Book og Carina Hedén klart å samle et komplekst statement som taler både for, med og mot maktkritikkens stemme.

«Midlertidige utopier» får det kapitalspesifikke i den gamle nasjonalbankbygninga til å vibrere med snakk om sjølberging og langsom vekst. Book og Hedén får ting i tale. Det er snakk om dialoger som i seg selv gir både mål og mening – et materiale. De legger fram ei utstilling som rekker langt utover det interne og private.
I seg sjøl er det et intrikat forsøk å koble ei utstilling opp mot Makt- og demokratiutredningen. Utredninga ble vedtatt av Stortinget som et femårsprosjekt (1998-2003). Bakgrunn var sikkert et behov for kritisk analyse av folkestyre og endringsprosesser i samfunnet. Book og Hedén spiller langt på vei på lag med initiativet, ved å bidra med sin deskriptive undersøkelse og være med på en påstand om at maktmekanismer kan spores ned til de enkleste bestanddeler av samfunnet.
Det som imidlertid skiller «Midlertidige utopier» fra utredninga, er utstillingas struktur – flytende og uforutsigbar som kritikk. Utstillinga tar ikke tydelig stilling til herredømmerelasjoner, klasseskiller eller visjoner, men presenterer et kratt av perspektiver og visjonsnivå. Det er også befriende at utstillinga bare er – kunst.
Overgangen fra Ingrid Book og Carina Hedéns leveprosjekt til kunstobjekt og utstilling er en større, formal utfordring. En institusjonell presentasjon krever et blikk, som det livsnære på sin side oppløser, slik som mat kan ha en motmakteffekt.
Om Midlertidige utopier skulle vært en slik kulturell «randsone» – en blomstrende, bakevje å høste av, skulle jeg ønske vi kunne vende tilbake til den over lengre tid, over noen år. Utstillinga (eller hva man kunne kalt det) kunne fylt hele museet og vært i konstant forandring.
Når banksalen i Museet for samtidskunst, gjennom Book og Hedéns svært virkningsfulle grep, har blitt rekonstruert til slik den var da museet var bank, blir deres utstilling på et stramt vis satt i forbindelse med kapitalforvaltningas betydning. Museet som sted, gjennom å være en gammel bankbygning, blir framhevet og kommentert. Tilknytninga til landets økonomi og næringsliv og forbindelsen bank og kunstmuseum, legges åpen. Bankens ansvar for kapitaldistribusjon og -forvaltning kan sammenlignes med museets ansvar for kunst. Den enkle rekonstruksjonen med skranker, bord og benker, oppmjuka av grønnplanter, er et interiør som forankrer museet i byen og landet og fungerer som arena for ressurs- og verdiforvaltning. Fotografiene fra Oslos utkanter, videodokumentasjonen av ulike foreninger og bordet som er dekket av bøker om utopier, makt og hagebruk, får et samlende fokus gjennom å distribueres som kapital. Spørsmålet er bare hvordan kunstnernes innsats vil investeres i framtida.
Som i andre bank- og administrasjonsbygninger, har arkitektene bak Norges Banks nye hovedkvarter i Oslo sentrum lagt inn grønne lunger. Små hageceller er inkorporert i bygningsmassen. Hagene ønsker ansatte og gjester velkomne i hus, til tross for det maktspråk bygninga ellers utstråler. I serien «De ni hagene i Norges Bank», «avsløres» de velordnede hagene. Hagenes ornamentale spill kan henspeile på ei hemmelig skrift som formidler bankens grunnidé: akkumulasjon og kultivering.
Ingrid Book og Carina Hedéns utstilling er uten stor glamour, men ikke uten humor. Man kan få følelsen av at en hagenerdenes hevn er forestående. Ikke en hevn med knyttede never, men med varme, grønne fingre som peker mot et hortikulturelt håp.
Noe som også gleder meg med Book og Hedéns utstilling, er deres insistering på realiteter – og at de makter å være visjonære og ikke bare bære fram en drøm om kortvarig, medial berømmelse. «Midlertidige utopier» gir betydning – med mye større rekkevidde enn estetiske diskusjoner innafor mer material- eller handverksbasert kunst.
Haken ved å avdekke våre hager, er at de ikke lenger får være hemmeligheter. Den omfangsrike serien av hagefotografier i utstillinga repeteres og belegger stedene med registrerende oppmerksomhet. For, utopier er jo gode steder som faktisk ikke finnes. De er ideer.