Bekreft mitt verdensbilde!

Av: Sissel M. Bergh

Publisert:

Utgave: 2/2003

Del: 

Hva er egentlig «sosialt engasjert kunst»? Jeg mener, jeg kan godt forstå et begrep som sosialt engasjert kunstner. .Men er det ikke en del av kunstens vesen å være sosial og engasjert, i det den åpner for refleksjon over menneskelige vilkår på ulike plan?

Kurator Samir M´kadmi har skrevet en erklæring for utstillingen «Points of View» – som også henger på veggen i utstillingslokalene – hvor han understreker de tre kunstnernes engasjement. Utstillingen tar utgangspunkt i forholdet til den andre, den fremmede. M´kadmi skriver: «Frykten som erklærte rasister og ulike fremmedfientlige populister har bygget sine luftslott på, og pleiet som et medfødt hat, blir avdekket, tatt fra hverandre og brakt til skue.» Han forteller oss deretter hva som må gjøres og hvordan disse kunstnerne gjør akkurat det. Det kan virke som om «sosialt engasjert kunst» er en merkelapp man bruker for å lukke diskursen når man mangler tillit til publikums evne til å reflektere.
Anne Britt Rage har samarbeidet med både dukkemaker og skribenter i Teatro Magnetico. På en vakker, langsom karusell er det fire små lyssatte scener med pappmasjédukker. Du må delta aktivt for å se hva som foregår. Fra en høyttaler får du beskjed om at du kan velge om du vil være skuespiller, rekvisitør, koreograf eller publikummer. Dukkene skal kunne flyttes rundt med små magnetstaver. Men teateret innbyr ikke til lek, og publikum har ingen reell påvirkningskraft på historiene. Dukkenes dystre og stereotype karakterer (russisk hore, norsk kor i bunad) forblir uinteressante, og de animerte stemmene som blant annet skriker ut «Sønner av Norge», er overdøvende og gjør det vanskelig å få med seg detaljer. Arbeidet er på samme tid uklart og overtydelig. Det er verken magnetisk tiltrekkende eller avstøtende.
I Leif Gaute Staurlands video Forstadsboeren følger vi en mann gjennom skogen i utkanten av drabantbyen via kjøpesenteret og hjem til oppvasken. Det fokuseres på detaljer og hverdagslig tristesse. Videoen We are real tourists, yes fungerer gjensidig kommenterende til Forstadsboeren. Her får vi korte møter med mennesker på reise forskjellige steder i verden. Det er den samme fremmedgjøringen, det samme forsøket på å komme nærmere «det virkelige liv», men man får en fornemmelse av å være dømt til å være betrakter. I den litt for lange videoen What really happened in that building klippes materiale fra reiser i blant annet eks-Jugoslavia og Sri-Lanka sammen, og skaper fine poetiske kryssreferanser. Hvor ansvarlige og delaktige er vi i verden? Staurlands verk innehar en sensibilitet og et personlig driv. Han stiller spørsmål, også til seg selv.
Det er et burlesk og lekent univers vi møter hos Pierre Lionel Matte: Invadert kransekakemoské hvor sjokoladen flyter utover bordet og hvitløksdyr angriper. Booom! Evil is gone! heter et annet arbeid der et afghansk teppe er klippet i tegneserieformens eksplosjonstegn. Samme tittel har også en videocollage av amerikanske tegnefilmer med bombefly og fragmenter fra Disneys Alladin. Videoen har en tilleggstittel The george, george and tony remix. Dessverre ender det som vitsepoeng og bekreftelse av stereotype verdensbilder. Mattes «satiriske behandling av våre forestillinger om de andre, det ukjente» (fra pressemeldingen), legger seg på overflaten og går ikke dypere. Nå er det George Bush som er den absolutt andre. Forslag: Kanskje kunne Matte gå mer inn på fryktens hvorfor, i stedet for å avvise den med et foraktfullt gapskratt?
Å ta standpunkt til krig og urett er fint, det. Men som kunstnerisk strategi er det ikke nødvendigvis nok til å få publikum engasjert, spore refleksjon, eller trekke linjer tilbake til seg selv og sitt eget liv. Og det burde da vel være et mål for sosialt engasjerte kunstnere?