Hysj, hysj her sover menigmann

Av: Leif Inge

Publisert:

Utgave: 3/2003

Del: 

Hvorfor står det en replika av en fangecelle fra Guantanamo Bay utenfor Stenersenmuseet? For å bli hørt?

Guantanamo Bay INS Prison Camp er som kjent fengselsleiren der USA plasserer alle fanger de kan definere som annet enn krigsfanger (krigsfanger har et upraktisk rettsvern under Geneve-konvensjonen). Fanger fra Afghanistan, og snart også Irak, kan forvente livstid uten dom og internering i celler som den vist utenfor Stenersenmuseet.
Mens Human Rights Watch beskriver forholdene som «en skandale» og Amnesty International mener fangecellene «minner om torturmetoder brukt i Øst-Europa på 70-tallet», spør American Forces Press Service om «fangene kanskje er for godt tatt vare på. Hvorfor skulle vi være humane, når de oppfører seg som barbarer?»

Eksemplet Joseph Schulz
Det er Riksutstillinger og Victor Lind som har satt ut replikaen, som er en appendix til utstillingen «Frys – til Joseph Schulz». Dette er en konseptutstilling hvor Lind har gjenbrukt bilder som er produsert og samlet av andre, bilder som med to unntak er hentet fra boken Frys – vellykket nedfrysning av herr Moro (1997), redigert av Roy Andersson, Kalle Boman og István Borbás. Dette er en bok som ble satt sammen og delt ut til alle 9.-klassinger i Stockholms län for å være en tankevekker og mane til ettertanke om hva det betyr å være menneske på slutten av 1900-tallet. Boken har i ettertid blitt en kultklassiker i seg selv. Fra denne boken har Lind samplet og satt sammen et utvalg bilder til en rå utstilling som formidler et særs sterkt innhold. Utstillingen er dedisert Joseph Schulz; en ung tysk soldat som ble henrettet av sine kamerater under 2. verdenskrig, fordi han nektet å være med å skyte en gruppe fanger i en liten landsby på Balkan.

Eksemplet Nikki Diana Marquardt
Innholdet i utstillingen er sterkt. Men med fengselscellens politisk ladede og aktuelle budskap, er det synd at den står der den står – den blir redusert til en internt postulat i kunstmenigheten – og dessverre politisk løskrutt. Verkets budskap motarbeides av plasseringen den har fått. Den kunstneriske kontekst den er plassert i redder den ikke; for selv om den er utenfor den hvite kuben, er den ved dette i enda større grad utenfor offentligheten. For meningsmettede objekter kan ikke reduseres til bare å være readymade på kunstens premisser, og det vil heller ikke være å ta det politiske budskapet på alvor. Galerie Marquardt er et galleri i Paris som er kjent for å lage politisk krevende kunstutstillinger. Under utstillingen «Art en Detention» viste de isoleringsceller fra El Khiam, en av de beryktede israelske fangeleirene som inntil nylig okkuperte Sør-Libanon. Disse cellene var mye mindre og lukkede, og på alle måter verre enn de amerikanske, men utstillingen hadde et mye større fokus på hvordan forholdene der hadde påvirket de som hadde opplevd en slik innesperring. Sammen med burene ble det vist håndarbeider laget av menneskene mens de satt i isolat; broderier og små vevde objekter laget i ull og bomull, rekket opp av deres egne klær. Betongbokser med et indre mål på 90 x 90 x 90cm, konkretiserte forholdene som håndarbeidene hadde blitt laget under. Det hadde vært utrolig sterkt å finne også disse fengselscellene på et mer offentlig sted, men de hadde likevel en utvetydig funksjon som illustrasjon til resten av utstillingen. Fengselscellen på Stenersentrappa illustrerer en samtidig og viktig politisk agenda, og ber også tynt om å få være med i den offentlige diskusjon.

Eksempelet Kjartan Slettmark
Hvilke andre aktuelle plasseringer kan man tenke seg for Linds fangecelle? Jeg har spurt litt rundt. Flere har sett klare referanser til Kjartan Slettmarks berømte Vietnam-maleri, vist i UKS sitt utstillingsmonter utenfor Stortinget i 1965 (om noen har glemt hele tittelen, så var den; Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør.) Slettmark skapte sterke reaksjoner og ga et viktig bidrag til den offentlige debatten. Det er mulig at Stortinget fremdeles er vare når det gjelder politisk betent kunst utenfor bygningen, snart 30 år etter. Som kjent ble monteret angrepet med øks. Erling Folkvord, bystyrerepresentant for RV i Oslo, foreslo å rive den ulovlig oppsatte vaktbua til Oslo-politiet utenfor Drammensveien 18 (USAs ambassade) og plassere Linds kunstverk der. Det hadde nok hørt seg...
Det Norske Misjonsselskap bygde for noen år siden opp en hel liten slum på Rådhusplassen, hvor virkeligheter fra slumområder over hele verden ble brakt til et av Oslos travleste steder. Det var en plassering som gjorde at budskapet nådde fram til mange, og ble en vekker for alle som gikk forbi. Man kan ikke vite hvor offentlighetens vinder blåser. Men med en annen plassering kunne Victor Linds verk kommet inn på livet til noen flere hverdagsmennesker. Fengselscellen kan gi oss en kroppslig innsikt, selv om vi ikke kan mer enn ane hva det betyr å være innesperret i tiår i en slik. Det er likevel langt mer enn hva den generelle nyhetsdekningen gir oss muligheten til.