• Torbjørn Rødland: Gutt, 2000.

Rødlandsk romantikk

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 3/2003

Del: 

Helt siden Torbjørn Rødlands kjente serie «I et norsk landskap» – påbegynt mens han fremdeles var student – har vi blitt presentert for serier med stadig penere bilder, av vakre mennesker i vakre landskap.

I den nevnte serien møter vi blant annet Rødland selv, regissert, men tilsynelatende avslappet i et norsk skogsterreng. Rødland er ryggvendt og bærer på en Rimipose. Bildet presiserer kontrasten mellom natur og kultur – en kontrast vi nordmenn forstår, både historisk og erfaringsmessig. Bildet gir også klare referanser til den tyske romantikkens motivtradisjon, der parallelle presentasjoner av mennesket og natur ble anvendt for å skildre sinnsstemninger og sublimitet. Som kunstnerisk metafor er dette et gjennomdrøftet problemkompleks, og populærkulturen har forlengst overtatt motivene og gjort dem om til pene bilder – altså rene representasjoner.
Når man i kunstsammenheng presenteres for denne type bilder i dag, er dette altså ikke lenger uproblematisk. Man trenger en distanse – en ny motivasjon å betrakte dem utfra. I Rødlands billedserie opprettholdes denne distansen gjennom plastposens tilstedeværelse: Plastposen er ikke vesentlig i seg selv, men blir den rekvisitt som igjen gjør det mulig å møte det romantiske motivet med alvor. Og her ligger noe av utfordringen i Rødlands bilder: I denne overskridelsen av tradisjonens begrensninger for billedbruken, og i et forsøk på å ta de romantiske motivene tilbake.
Gjennom de ti årene utstillingen på Astrup Fearnley dekker, har Rødland kontinuerlig videreutviklet og utforsket forholdet mellom natur og kultur, som symboler og kulturelle ikoner. Mennesket i natur, og mennesket som kontrast til natur. Men mest av alt; mennesket som befinner seg i naturen, med mer eller mindre logiske referanser.
I serien «Prester» fremstår de mannlige hyrdene både komiske og sårbare, der de fremstilles i uante og uvante positurer. En annen serie viser norske black-metal artister som gjennom eksepsjonelle poseringer understreker musikkens nærhet til nordisk kultur og naturmystikk. I «Nærkontakt» fremstår vakre uniformerte politikvinner som hjelpeløse i store omsluttende naturlandskap, og serien «Nudist» viser mennesker som forsøker å gli inn i den store naturkonteksten.
Bildet Øy er fra 2000-02. Det er et tradisjonelt stemningsbilde der naturen fremtrer i lyset av en solnedgang. Bildet er vakkert komponert og skogen fremtrer som silhuett foran horisonten som bades i rødt sollys. Motivet presenteres uten problematisering eller språkspill. Et annet senere bilde er Gutt. Bildet viser en liten pjokk som står på en stein og tisser i vannet. Med buksene rundt anklene betrakter han sin egen bragd. Gutten er yndig, posituren er sjarmerende, og bildet er fritt for ironi, distanse – og kraft.
Mellom plastposen og solnedgangen er 7 års produksjon. Jo lenger Rødland har beveget seg fra plastposen, desto klarere er enheten blitt mellom motiv og presentasjon, og desto vanskeligere er det å få øye på den kunstneriske motivasjonen. Skurret, representert ved plastposen, er borte. Borte er dermed også bildenes problematisering og utfordring. Tilbake er bare romantikkens klisjeer – pene, men altså kraftløse.
Rødland har fjernet den siste rest av distanse. I mangel på dissonans eller ironi tvinger derfor bildene oss til å ta standpunkt til spørsmålet: Er det tilstrekkelig for kunsten at den er vakker? Undertegnede er ikke sikker på om Rødlands kunst gir svar på dette spørsmålet. I alle tilfeller blir det lett noe insisterende over en kunstnerisk virksomhet som på denne måten tviholder på en umulig posisjon. Men kanskje er det dette Rødlands bilder først og fremst er – insisteringer.