• Vegar Moen: Papirsamling.

    Vegar Moen

Mannen og dammen

Av: Arve Rød

Publisert:

Utgave: 3/2003

Del: 

Vegar Moens dokumentariske reiser til spektakulære og eksotiske steder rundt om i verden reiser spørsmål om kunstens plassering og muligheter. Med serien «Three Gorges Dam» følger Moen opp virksomheten som globetrottende fotograf, en strategi han deler med mange av sine kollegaer på den internasjonale kunstscenen.

«Three Gorges Dam» er et gedigent demningsprosjekt i Yangtze-elven i Kina, verdens tredje lengste elv. Dette blir verdens største damanlegg, og energiproduksjonen vil tilsvare den fra 15 store kjernekraftverk tilsammen. En kvart million arbeidere er involvert i byggingen, nesten to millioner mennesker må forlate sine hjem som følge av at dalen blir oversvømt, og hele byer demonteres og flyttes. Samtidig som demningen medfører økonomisk vekst og flomkontroll over den ustabile elva, drar prosjektet med seg alle de sosiale og miljømessige problemene et slikt industriforetak gjerne produserer: korrupsjon og sosiale problemer, enorm forurensing og uopprettelige inngrep i naturen. I tillegg kommer trusler om jordskjelv og det faktum at både demningen og de gjenoppførte byene er bygd på skjør grunn, og med til dels dårlig betong. Om demningen skulle briste, vil det føre til en katastrofe av ufattelige dimensjoner.
Alt dette er, om ikke vel og bra, så i det minste vel presentert gjennom pressemeldingen fra galleriet. Presseteksten dreier seg utelukkende omkring fakta om damprosjektet, og gjør sitt til at selve dammen presser seg fremst i bevisstheten hos betrakteren.
Moens fotografier er et solid stykke håndverk. De er profesjonelt utført, og innehar en rekke markører som plasserer dem i et gyldig referansefelt for mye samtidsfotografi: avbildninger av industriområder, storslåtte landskaper, arkitektur og storbyer. Bildene forholder seg som en kjølig, kvasi-objektiv referent i forhold til det avbildede, gjennom de store utsnittene, bruken av vidvinkel/storformat-kamera, og følelsen av saklighet den dokumentariske tilnærmingen gir. Muligens er fotografiene også flikket litt på i Photoshop for å optimere komposisjonene, men dette er i så fall av underordnet betydning her. Bildene er formalt overbevisende, og viser uansett fremgangsmåte Moens presise øye og følsomhet for teknikken han bruker.
Vi har sett slike bilder før, i økende grad utover på nittitallet, etter at den første generasjonen Becherelever – «Struffsky» (Struth-Ruff-Gursky), Axel Hütte etc. – kombinerte Bernd og Hilla Bechers strukturelle typologier med et romantisk og til tider banalt uttrykk, og skapte et visuelt besnærende og institusjonelt lettomsettelig varemerke. På sitt beste fant disse kunstnerne fram til en fotografisk estetikk som fanget følelsen av å leve i en moderne, postindustriell, massekommuniserende verden, der individet er fremmedgjort overfor naturen og seg selv.
Moen må nødvendigvis se seg selv som en norsk avlegger av denne retningen. Arbeidene i «Three Gorges Dam»-serien kan like gjerne leses inn i en romantisk landskapstradisjon, som de er eksempler på en problematisering av fotografisk dokumentarisme. Ruiner etter ødelagte landsbyer, det lille mennesket i det enorme landskapet, menneskets manipulering av naturkreftene (som i Mary Shelleys Frankenstein får så fatale konsekvenser), betrakteren som beskuer det hele på avstand; alt dette kan tyde på et ønske om å framstille en sublim tilstand.
Moens prosjekt er kanskje mer interessant sett fra denne vinkelen, enn forstått som et eksempel på dokumentarisme i kunsten. For som fenomen er «Three Gorges Dam» allerede velkjent, gjennom påkostede dokumentarer i National Geographic, Discovery Channel og lignende fora, og antakeligvis atskillig grundigere framstilt der enn hva Moen, eller en hvilken som helst annen kunstner, vil kunne ha mulighet til. Arbeidene som ligger nærmest dokumentaren (som bildene av de rekonstruerte byene høyt oppe i åssidene) hever seg ikke betydelig over prospektkortet, og her er kunstnerens distanse og tekniske dyktighet nesten mer til skade enn til gavn. Moens dam framstår som en illustrasjon på noe stort og truende, og er ikke en undersøkelse av reelle sosiale eller politiske problemer. At Moen er en dyktig billedbygger, og viser det malerne har pleid å kalle «kjærlighet til mediet», er fint nok. Det er innimellom deilig å se en kunstner som forholder seg så direkte til konkrete steder og situasjoner uten at en eller annen politisk fane legger seg over arbeidene og skygger for kunsten. Men i dette tilfellet blir problemet det motsatte. Kunstneren blir sittende på en høy estetisk hest og beskue menneskenes plunder og hybris, enten det nå er byggingen av verdens største demning, eller som i Moens tidligere arbeider: verdens høyeste hotell, verdens største bro, verdens mest konstruerte hovedstad etc.
Dragningen mot slike visuelle spissformuleringer etterlater paradoksalt nok inntrykket av en mangel på konkret innhold. Slik blir det vanskelig å komme unna konklusjonen at dette kanskje ikke er et viktig kunstnerisk prosjekt, til det er dammen rett og slett for viktig. Størrelsen på dammen i dette tilfellet, og kunstnerens generelle globale aksjonsradius, blir stående i et misforhold til meningene som produseres.