Midlertidige utopier

Av: Ingrid Toogood Hovland

Publisert:

Utgave: 1/2003

Del: 

Utstillingen «Midlertidige utopier», av Ingrid Book og Carina Hedén, kan for tiden ses på Museet for samtidskunst. En rekonstruksjon den gamle Norges Bank og videodokumentasjon av utflukter med Norsk soppforening er noe av det som vises.

I utstillingen «Midlertidige utopier» konkretiseres enkeltindividets drømmer og visjoner i dagens samfunn gjennom video, fotografier og installasjoner. Utstillingen ble til på initiativ fra Makt- og demokratiutredningen (1998-2003), som spurte seg: Hva skjer om man gir kunstneren ordet i makt- og demokratidebatten? Kan det oppstå noe nytt i møtet mellom kunst og politikk som forandrer begge parter?
Ingrid Book og Carina Hedén er begge født i Sverige, men bosatt i Norge, og har siden 1987 arbeidet sammen om tekst-, foto-, video- og installasjonsprosjekter. Det mellommenneskelige og samfunnsengasjerte kjennetegner kunsten deres. De reiser til landsbygda eller utkantstrøk av byen, og forteller «den vanlige manns» historie. Meningen er ikke å ta et nostalgisk tilbakeblikk, men å si noe om allmenne, menneskelige situasjoner. Gjennom å videodokumentere konkrete aktiviteter, som for eksempel soppsanking og samling av nyttevekster, forteller de om hva mennesker holder på med.

Overlevelsesstrategier
I Banksalen i museet har kunstnerne tatt konsekvensen av at dette faktisk har vært et banklokale, og rekonstruert bankskranken til slik den opprinnelig så ut da Norges Bank holdt til i lokalene. På denne måten jobber Book og Hedén med rommet, i stedet for å gjøre motstand mot rommets særegne arkitektur. Rekonstruksjonen er gjort som en modell, laget i MDF-plater. Mens det opprinnelige bankbordet var dekket med grønn filt, har kunstnerne valgt å male grønnfargen, for å tydeliggjøre inntrykket av en modell. På bordet ligger Makt- og demokratiutredningens ulike skrifter, bøker om utopier, urbanisering, litteratur om grønnsakdyrking og hagedrift. Selve bankskranken er malt på forsiden, men går man bak den, opphører illusjonen. Her er flatene umalt og man finner flere videomonitorer. På videoene følger vi Nyttevekstforeningen på utflukt, vi lærer å bake flatbrød av bark, vi deltar i utflukter med Norsk soppforening og går på generalforsamling med dem, drar på sommertur med Rasefjærfeklubben, og flytter fisk til en hagedam. Videoene og menneskene som fremstilles overtar bankfunksjonærens plass ved skranken, og representerer på denne måten enkeltindividet i maktens rom.
Kunstnerne forteller at de ble overrasket over å treffe så mange unge mennesker på de forskjellige utfluktene de var med på.
– Spesielt overraskende var det kanskje at så mange unge menn var med. Det ligger på en måte en Robinson Crusoe-tankegang bak det hele, å leke med tanken på å bli uavhengig av samfunnet gjennom ulike overlevelsesstrategier. En annen ting vi ble oppmerksom på, er menneskets sensuelle forhold til naturen. Det å berøre naturen tror jeg er en fundamental del av den menneskelige eksistens, sier Hedén.

Inspirert av Migges hagevisjoner
Da de så et bilde av telthuset til den kontroversielle landskaps- og hagearkitekten Leberecht Migge (1881-1935), åpnet det seg en ny verden for Book og Hedén, en avansert diskusjon om hagen som urbant fenomen. Migge hadde visjoner om at alle byens innbyggere burde ha hver sin lille hageflekk, hvor de kunne være selvforsynte. Man skulle leve av landet, men ikke nødvendigvis landet. Han sidestilte det nyttige med det skjønne, og tegnet strukturerte og flerfunksjonelle små uterom. Migge kjempet en kamp mot utelukkende å tenke på estetikk og å heller bringe tilbake den virkelige verdens problemområder.
Ingrid Book og Carina Hedén har på utstillingen rekonstruert Migges telthus etter noen fotografier. Dette fungerer som et rekreasjonsrom, hvor publikum kan legge seg ned og hvile. På to monitorer i telthuset kan man se video fra drabant-hagebyen Römerstadt utenfor Frankfurt fra 1927, et byområde hvor Migge i sin tid tegnet alle hager og grøntområder.
– Da vi besøkte Römerstadt la vi merke til at menneskene oppholdt seg mye i uterommene. Jeg tror det er viktig at man tenker helt nytt i forhold til å integrere det grønne i en urban situasjon, hvilket ikke er det samme som uendelige villaområder, sier Hedén.
Book fortsetter:
– Apropos diskusjonen om høyhus i Oslo. Jeg har selv vokst opp i høyhus og jeg synes derfor det blir en byromantiserende tanke å begynne å snakke om asfalt med høyhus i dag. Hedén tilføyer at Migges store sosiale prosjekt med en hage for de hundretusener, for mange kan virke som en urealistisk utopi, men at det er en visjon han deler med de jordløse i verden. – Bare tenk om man hadde gjort det Migge foreslo, og gitt de mange millioner arbeidsløse i Europa tilgang til hver sin hageflekk, sier Book.

Ni skjulte hager og utopier
Ordet «utopia» har sin opprinnelse i tittelen til Thomas Mores bok (1516) av samme navn, og er et ordspill sammensatt av ordene outopos (ikke noe sted) og eutopos (et godt sted). Ordet utopia er dermed det gode stedet som ikke eksisterer noen steder, og i forlengelse av det: Det gode stedet som ikke kan eksistere.
– Gjennom arbeidet med utstillingen har det blitt mer og mer klart for oss at nåtidens utopier i stor grad er knyttet opp til et sted, en reell plass. Menneskene vi møtte i arbeidet med videoene og fotografiene viste at arbeidet med en utopi er noe veldig konkret, den utspiller seg i kontakt med materien, så og si. Utopien handler ikke lenger om noe langt inn i fremtiden, men om noe her og nå. Hagen er et bilde på en slik stedspesifikk utopi. I hagen har man kontroll over sitt eget lille rike og her kan man dyrke det man vil, sier Hedén.
Book og Hedén skriver i utstillingskatalogen at det ofte finnes en fortelling, et bevegelsesmønster og en handling i en hage, hvor aktøren (kunstneren) og betrakteren er én og samme person. Hagen brukes som en metafor for å beskrive ulike situasjoner i samfunnet: innvandring, globalisering, miljø, klassetilhørighet og markedskrefter. Fotografiene i utstillingen viser hager på to forskjellige plan. Det kan være en manns lille kjøkkenhage på balkongen, som uttrykker personlige visjoner og overlevelsesstrategier, eller det kan være historiske, offentlige hager, som uttrykker et mer overordnet syn på verden. Fotoserien De ni hagene i Norges Bank er et eksempel på sistnevnte kategori.
– I forbindelse med vår rekonstruksjon av banksalen fikk vi lov til å komme inn og se på de nye lokalene til Norges Bank. Her oppdaget vi at det fantes ni hager integrert i bygget. Disse er ikke synlige for andre enn de som jobber i banken, og faktisk er det kun et par av hagene som er tilgjengelige selv for de ansatte, sier Book.
– Vi møtte en som hadde jobbet der i tre år uten å legge merke til at det var en hage rett bak stolen hennes. På den måten kan man si at fotografiene synliggjør det som allerede er synlig, og at det i blant trengs et fotografi for at tingen eller stedet faktisk skal begynne å eksistere. Denne fotoserien åpner opp de skjulte hagene for offentligheten, legger Hedén til.
I fotoserien fra utkanten av Oslo har kunstnerne vært opptatt av å avbilde steder som har et uttrykk av drømmer og visjoner i seg. Det kan være grøntområder i bylandskapet eller en sigøynerleir av campingvogner blant høyhus.
– Vi slapp å lete på måfå etter bra motiver. Vi visste hva vi skulle se etter, fordi vi hadde lagt noen kriterier i bunn for hva det skulle handle om. På denne måten ble det som om ting kom til oss, sier Hedén.
Nesten alle fotografiene med mennesker på er iscenesatte og har kommet til over lengre tid. – Vi gikk tilbake til stedet vi skulle fotografere på flere ganger. Vi ventet på det riktige lyset, den riktige tiden på døgnet, den riktige tiden på året og til med på de riktige skyene, sier Book.

Et bilde på freden
På hvilken måte vil dere si at dere bruker kunsten for å si noe om samfunnet rundt dere?
Carina Hedén sier at kunsten er et medium hvor man kan kartlegge områder av livet som ikke ellers lar seg kartlegge, og at kunsten kan være med på å gjøre oss bevisst på områder i livet som ikke tidligere har vært synlige.
– Dette er nok også mye fordi kunsten er langsommere enn andre medier. Det visuelle området, som en måte for å forstå virkeligheten eller samfunnet på, er ikke fullstendig utnyttet ennå, sier Book.
Kan man si at utstillingen deres er et positivt prosjekt, en hyllest til enkeltindividet?
– Ja, vi har ønsket at det skal være positivt. Jeg tror at kunsten er i ferd med å gå inn i en ny fase, bort fra det dødsorienterte. Body Art, for eksempel, har hittil vært sterkt knyttet til en dødstematikk, forklarer Book.
– Jeg tror menneskets taktile forhold til naturen er en annen form for Body Art, sier Hedén.
Videre sier kunstnerne at de tror utstillingen har fått et positiv uttrykk nettopp fordi det finnes så mye å kritisere. De tar i bruk utopien som samfunnskritikk. Ved å vende på kaken velger de heller å gi freden et ansikt.
– Når man ser bilder fra et krigsherjet område, ser man ofte at det eneste som står igjen er noen sønderrevne frukttrær i noens hage. Frukttrær er et bilde på freden, avslutter Hedén.