Venezia-biennalen 2003

Av: Thomas Hervard

Publisert:

Utgave: 1/2003

Del: 

Kristina Bræin fra Norge, Mamma Karin Andersson fra Sverige og Liisa Lounila fra Finland, er valgt som utstillere til den nordiske paviljongen på årets Veneziabiennale. Norge har hovedansvaret for paviljongen, og Anne Karin Jortveit og Andrea Kroksnes har gjort utvalget og vil være kuratorer for de tre kunstnerne.

Den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen ble bygget i 1962, og er et samarbeidsprosjekt mellom Norge, Sverige og Finland. Hovedansvaret for paviljongen går på rundgang mellom de tre landene. Etter seks år er det igjen Norges tur.
Utstillingskonseptet heter Devil-may-care. Ved første øyekast kan det se ut som kunstnerne har svært ulike strategier og holdninger, men uttrykket Devil-may-care antyder en slags fandenivoldsk innstilling som kuratorene mener å kunne finne hos alle tre. I følge kuratorenes offisielle pressemelding deler kunstnerne «...en viss kvinnelig dristighet; de henter materialer og referanser fra et bredt felt som strekker fra gamle mestere til action-filmer fra Hollywood, men uten at de er nødt til å rettferdiggjøre og gi deres valg en eksplisitt politisk betydning.»
Kunstnerne ønsker ikke å definere seg selv eller sine arbeider innenfor en feministisk klassifikasjon. Jortveit og Kroksnes hevder likevel at de arbeider innenfor en kunstverden som fortsatt domineres av patriarkatets normer. Kuratorene trekker en parallell til appropriation art, der kunstneren som en motstrategi inkorporerer dominerende kulturuttrykk i sitt eget arbeid. På den ene siden «stjeler» de fra en patriarkalsk mainstream kultur, mens de på den andre har tilstrekkelig selvsikkerhet til å kunne blande det høyverdige med det lave og det verdifulle med det trivielle, på originale måter.
Liisa Lounila har laget sin egen lavteknologiske versjon av filmen Matrix med hjemmelaget kamera. Mamma Karin Anderssons lager figurative malerier hvor hun blander ulike materialer og teknikker. I bildene kan man finne sitater fra Picasso og andre modernistiske helter blandet med banale bilder fra populærkulturen. Kristina Bræin jobber i grenselandet mellom installasjon og maleri. Arbeidene blir laget på stedet og hverdagsobjekter, maskeringstape og maling blir kombinert med streng presisjon i et visuelt språk som har mye til felles både med minimalismen og høymodernistisk formalisme.