Et lukket kretsløp

Av: Siri Hermansen

Publisert:

Utgave: 1/2003

Del: 

Distansen mellom hva som skjer på samtidskunstscenen og på utsmykkingsfronten er for stor, mener Eivind Furnesvik. Med mindre arbeidsfordelingen mellom styret, administrasjonen og konsulentene blir endret, vil situasjonen være den samme som nå.

– Fondet har interesse for samtidskunst – de bruker jo nærmere 15 millioner kroner årlig på den. Spørsmålet er hvilken del av samtidskunsten fondet er opptatt av, og involverer, sier Eivind Furnesvik, kunstnerisk leder i Fotogalleriet. Han uttaler seg på bakgrunn av de erfaringene han gjorde seg som ansatt i fondet fra 2000-2001. I denne perioden hadde han ansvaret for innkjøp til og utsmykking av offentlige leiebygg.
Furnesvik mener at samlingen, slik den ser ut i dag, har store hull:
– Men de mange venstrehåndsarbeidene av kjente norske kunstnere utgjør kanskje et større problem enn de som ikke er representert. Likeledes svekkes samlingens verdi, dersom man skal snakke om det som samling, av at den i så stor grad er dominert av norske kunstnere, heller enn internasjonale. Dette har ikke så mye med markedsverdi å gjøre, som det generelt bidrar til en mer åpen diskurs omkring feltets muligheter. Å la utenlandske kunstnere slippe til er en av mange muligheter til å fornye utsmykkingbegrepet.
Fondet har i stor grad befunnet seg på en egen øy, uten åpen debatt omkring virksomheten.
– Med fjorårets jubileum fikk man antydninger om at det kan være vilje til diskusjon omkring Utsmykkingsfondets virksomhet og fremtidige faglige ambisjoner. Det vil imidlertid bli tungt å reise en slik diskusjon for en virksomhet som frem til nå systematisk har unndratt seg diskusjon og evaluering av egen produksjon. Dette er svært kritikkverdig, fortsetter Furnesvik.
Eivind Furnesvik er klar over at Utsmykkingsfondet prøver å fornye seg, men er redd det hele ender i en festtale, uten noen forpliktelser om reelle endringer.
– Dagens utsmykkingsbegrep har stivnet i en forståelse, som først og fremst tjener mellomgenerasjonen av norske kunstnere. Det er et klart paradoks at så få av de mange yngre kunstnerne som på 1990-tallet arbeidet i skjæringspunktet mellom kunst og arkitektur og gjorde bruk av og kommenterte det offentlige rom, har blitt gitt oppdrag av Utsmykkingsfondet. En generell mangel på åpenhet har gjort at en rekke norske kunstnere i dag betrakter utsmykking som et lukket kretsløp. Det er et system som har svært mange gjengangere, og hvor det, for den som kommer utenfra, er vanskelig, om ikke umulig, å få rede på hvordan man blir tatt i betraktning som kunstner eller kunstnerisk konsulent.