Krig

Av: Arne Nøst

Publisert:

Utgave: 1/2003

Del: 

Verden er velsignet med en handlekraftig president som er rede til å skyte fra hofta, raskt, hardt og høyt. Han leder en nasjon som besitter enorme maktmidler, uante mengder masseødeleggelsesvåpen og en usvikelig tro på absolutt moralsk rettferdig handlingsrom. Han fører en målrettet kampanje mot fiender som truer hans egen nasjon og kultur, uansett hvor de måtte befinne seg, han setter alt inn på å smoke them out and hunt them down.

Historien leses i et ovalt kontor gjennom fokuserte briller og klakørene klapper ivrig i hendene, her skal et felttog settes i gang, nå skal aksemaktene, de onde, bekjempes, knuses, utraderes. Presidenten surfer på tydelige slagord og berusende aggresjon, aksjonsiver og virketrang preger den store lederens advarsler til de onde. Nå kommer Bush, USA, Vesten, Makten, Krigen, Forsvarsangrepet, Terroren, De Onde, Historien, Korstoget....
Vikarierende motiver er alltid hovedmotiver, historien skapes av vikarierende motiverte katastrofale handlinger, og akkurat nå er en slik katastrofe i anmarsj på vikarierende grunnlag.
Hvordan den forestående sterkt reklamerte krig vil utarte, vet vi lite om. Det vi vet er hva lignende felttog har brakt med seg av lidelser i uttallige nyanser. Hva kan den selvoppnevnte ridderleder finne på for å rettferdiggjøre sin misjonsreise, hvor døv er han? Er dette et nytt Vietnam hvor kommunisten byttes ut med terroristen, hvor napalmen oljer sanden, slik at lederen kan hente olja under sanden? Vil det være mulig å forutse virkningene av denne rensende maktutfoldelse, denne gutturale lek med ilden, denne pirrende eksplosive muligheten for totalt ustyrlig løpebrann? Det prikker besluttsomt og stimulerende i lederens utenriksrefleks der han styrer mot andres vett og råd, patrioten bekreftes gjennom lydige nikk og tung bevæpning, enten med eller mot, ingen mellomtoner av tvil i nasjonens ovale hjerte.
Lederen tar seg retten til å likvidere utenfor egne landegrenser, nasjonens føderale giftsprøyter og varmestoler er jo kun på egen grunn. FN er for pyser og småfolk, nei, hadde alle vært som meg, tenker han, rask, effektiv, målrettet, troende og sterk, en som sikrer en terrorfri framtid, en som styrker den vestlige kultur, en rakrygget liberaler uten snev av unnfallen retrett.
Hvorfor skriver jeg dette i en lederartikkel, alle hiver seg jo på kritikken, ikke er det kontroversielt eller opinionsdannende eller avgjørende for NBKs daglige virke, ikke er kunstnere uvitende eller uengasjerte, vi skjønner at det er alvor i foldede presidenthender, vi ser at det kan gå som han ber om, at svart kan bli svartere, jada, vi skjønner det, heldigvis. Likevel denne lille protest og innbakte oppfordring om at alle som ser muligheter for protest protesterer, på vegne av seg selv, sine barn, andres barn, på vegne av tvilen og mellomtonene, la oss si stopp til patrioten som uten å spørre angriper på vegne av oss, t.o.m. på vegne av kunstnerne og skjønnmalerne, lyrikerne og advokatene, kort sagt, STOPP