Narrativ eksistens

Av: Sissel Lillebostad

Publisert:

Utgave: 1/2003

Del: 

Det iscenesatte og manipulerte fotografiet ble utviklet under den radikale estetikken i løpet av modernismens første år.

Lenge hang likevel forestillingen om en automatisk sannhetsgehalt som en skygge over all lesning av fotografiet: Det vi ser må nødvendigvis ha funnet sted, fotografiet er som et øye; det blinker og motivet festes på netthinnen. Men parallelt med fotografiets dokumentariske registrering kretset en viktig gren om manipulasjon og fordreide utgaver av virkeligheten.
Simen Johan plasserer seg klart innenfor denne tradisjonen. Han ble født i Kirkenes for 30 år siden, og har bodd i New York etter ferdig utdannelse på N.Y. School of Visual Arts. På Hordaland Kunstnersenter viser han datamanipulasjoner, fargefoto og svarthvitt-bilder fra seriene: And nothing was to be trusted, Room to play og Evidence of things unseen. Han sier selv at han «leker med bisarre kombinasjoner og forteller historier».
Bildene blir satt sammen i datamaskinen og senere overført til fotografiske negativ. Men der Mikkel McAlinden er syntetisk skarp i alle delene av fotografiet, har Simen Johans bilder definerte fokusplan. Et av fotografiets visuelle særtrekk blir dermed beholdt. Dette gjør spesielt fargefotografiene tilforlatelige, motivene er realistisk gjengitt, lik det sveipende blikket som tilfeldigvis får øye på et drama. Simen Johan utnytter den tilsynelatende dokumentariske siden ved fotografiet til å gjøre den møysommelig sammensatte verdenen innenfor bildet til et bilde av verden.
Et av fargefotografiene viser en jente som sitter på huk i grusen. Hun er våt og naken, med avtrykk av sand og flekker av sol på kroppen. Bakgrunnen er et byrom, en vegg med graffiti og søppel på bakken. Til høyre sees bakparten av en gris. Foran seg har hun organisert sigarettsneiper i en nesten full sirkel. På bakken er grus og skarpe steiner (hvor er sanden jenta har rullet seg i, hvem slapp grisen løs?). Sammenstillingen avviser en umiddelbar tolkning. Lyset er skarpt, skyggene dype.
I Untitled nr. 85 blir lyset en psykologisk faktor. Et barn ligger på senga, med et åpent, registrerende øye som ser i retning av en lysskilde. Lyset skjærer nesten diagonalt fra hjørne til hjørne, rommet bak barnet er mettet med mørke. Det er et ukjent rom innenfor bildet og et utenfor, der lyskilden kommer fra. Bildet balanserer forestillingen om det trygge og redselen for det overskridende fra verden utenfor.
I svarthvitt-bildene foregår en bisarr forvrengning av billedelementer, der voksne kropper omgjøres til barn, og etniske og seksuelle særtrekk endres. Enkelte av disse bildene etterlater et ubehag som spiller på assosiasjonen til misbruk og vår evne til å gripe inn. Fotografier av barn som hentyder til det voksne og seksualiserte livet blir i en visningssituasjon lett problematiske, betrakteren blir fanget i en kikkerposisjon der barna blir brukt for å oppnå noe spesifikt. Hos Simen Johan har ikke barna vi ser vært i situasjonen de er plassert i, de er sammensatt av enkeltdeler og har samme løsrevne forhold til virkeligheten som eventyr.
Slik kan han ved første øyekast se ut til å være influert av den mettede iscenesettelsen hos Cindy Sherman. Og som hos henne er dette eventyr med en mørk undertone. Men de fungerer mindre som kulturkommentarer enn som bilder av forbindelsen mellom en indre og en ytre verden. Simen Johan viser menneskets, spesielts barnets, evne til å skape pulserende rom av innadvendt dramatisering som absorberer tiden og fyller den med intenst nærvær.