Overflatebehandling

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 1/2003

Del: 

Kunstfotograf Fin Serck-Hanssens billedserie «album – fotografier» var fjorårets siste utstilling ved Stenersenmuseet i Oslo. Utstillingen skal også vises i Nordnorsk Kunstmuseum mot slutten av 2003.

På utstillingen, som er Serck-Hanssens største til nå, presenteres 40 fargefotografier – samtlige er nye arbeider. Billedserien viser i hovedsak fragmenter av kropper: tett-på fotografert, kraftig forstørret og i store formater. Et billedspråk som gir assosiasjoner til naturdokumentaren, som ved bruk av forstørrelser avdekker usynlige og ukjente fenomener.
I Fin Serck-Hanssens fotografier er utsnittene så små og forstørrelsene så store, at det noen ganger kan være problematisk å avgjøre hvilken del av kroppen som er avbildet. For selv om form og struktur antyder menneskelig anatomi, bidrar formatet til å minske assosiasjonen til det kroppslige.
Det er ikke første gang Serck-Hanssen bruker kroppen som tema. Sent på 1980-tallet laget han sin «Vann-serie»; fotografier av nakne mannskroppers bevegelser i vann. Utover på 1990-tallet konfronterte han betrakteren med sykdom og kroppslig forfall, eksempelvis i serien «Tema Aids». Men i «album» er det ikke kroppen som estetikk eller fysiologi som dokumenteres, men kroppen som organisk overflate: hud og hår. «Nærhet» kan stå som en samlende tematisk betegnelse for disse bildene. Nærhet som en positiv tilnærmelse, men også den pinlige klamheten ved å komme andre for nær.
For ved å bevege seg tett på et objekt, får man øye på detaljer som tidligere bare inngikk i en større strukturell helhet. Helheten forsvinner til fordel for en konsentrasjon om de enkelte deler. Slik fungerer Serck-Hanssens bilder som dokumentasjoner. Men de er også skildringer: Gjennom å fremheve detaljer, understreker de utsnittets betydning for vår tolkning av motivet. Mens aktkunsten presenterer kroppen som noe estetisk og grasiøst, retter disse detaljbildene konsentrasjonen mot mennesket som natur. Sammen med de store formatene blir de til private avsløringer.
En slik tett-på presentasjon er spennende og ubehagelig på samme tid. Det er fascinerende å studere de kroppslige detaljer på et forstørret plan. Men det er samtidig noe pinlig over å granske de enkelte bilder for lenge. For det er med en viss skam man trekker seg tilbake fra sin iakttakende positur, fremfor et meterstort bilde av en fremmed manns navleparti. Dette gjør at vi møter bildene med en viss blygsel. Samtidig ligger det en fascinasjon i å komme så tett på at det som ved første øyekast fortonte seg som udefinerbare strå, kan gjenkjennes som en aldrende manns øyenbryn. Som betraktere tiltrekkes og frastøtes vi samtidig.
Kroppene tilhører ulike mannspersoner. Vi kjenner dem ikke, ser aldri øynene deres. Likevel har bildene noe av portrettets karakter. Men mens portrettet vanligvis eksponerer helfigur, halvfigur eller ansikt, har altså Serck-Hanssen begrenset seg til utsnittet. På samme måte som et lite fingeravtrykk avdekker et menneskes identitet, får kroppsfragmentene her fremstå som grandiose portretter.
I denne billedserien blir fotografiet og fotografen vanskelig å skille fra dokumentaren og dokumentaristen. Kunstfotografiet er i en utsatt særstilling, fordi fotografiet også er et redskap for dokumentasjon. I billedserien «album» spiller Serck-Hanssen på denne dokumentariske effekten. Som tittelen «album» sier, er bildene en samling dokumentasjoner, bilder og minner man har valgt å ta vare på. Bildene er registreringer, dokumentasjoner presentert i galleri for betraktning. Ikke som natur, men som verk. Og midt mellom kunstnerens fortolkning, og dokumentaristens registrering befinner betrakteren seg – i det noe udefinerte området mellom kunstopplevelsen og påminnelsen om egen biologisk kroppslighet. Dette skaper en spenning i relasjonen mellom betrakter og verk, et spenningsfelt som opprettholdes av utstillingsrommet. Likevel kunne nok utstillingen tjene på å presentere et noe lavere antall verk. For spenningen er ikke sterk nok til å holde intensiteten oppe gjennom alle de 40 bildene. Til det er variasjonene for små, eller formatene for store.