Selvportrett

Av: Elin T. Sørensen

Publisert:

Utgave: 1/2003

Del: 

COLLECTORS#3 er i følge Sambolec et selvportrett – et konstruert sted der barndommens stemninger møter 50-åras realitet. Arbeidet er del av en serie der kunstneren tar for seg emner som det personlige stilt overfor det offentlige, og uoverensstemmelser som oppstår i tolkninger, f.eks. av andres levesett.

Sambolec er født 1949 i Ljubljana, Slovenia. Siden 1992 har hun ledet skulpturavdelingen ved kunstakademiet i Trondheim.
Sammenstillingen av et fire meter høyt grensetårn, en videoprojeksjon, en trekrakk i kjempeformat, en tekstilcollage og tekstfragmenter i neon, overbringer flere lag av betydning. Verket viser hvordan begrep og betegnelser har en tendens til å fylles med innhold som går utover den konkrete betydningen, som f.eks. våre konnotasjoner til «Øst-Europa». Hvordan trangen til å ordne og plassere går utover det differensierte. En slik bevissthet er aktuell i dag med tanke på hva dette innebærer for befolkningen i landene som ligger omkring den såkalte ondskapens akse.
Allerede i utdraget Story from the archive, fra pressemeldingen, får man del i Sambolecs erfaring:
«I was born "beyond the iron curtain". This I got to know when I was 18 years old and was living in the USA as an exchange student in the year 1968/69 while the Vietnam War was going on. My first reaction to the iron curtain notion was that I wanted to see it as soon as I should be back home. How come that in my 18 years of life I never saw it? I even asked Americans: "Where is it?" I started to play in my imagination and had been envisioning a beautiful, semi transparent gigantic object that was spreadning through the landscape».
Sambolec oppnår en overraskende og poetisk forflytning. En opplevelse av jernteppet sett fra innsiden tydeligjør hvordan propaganda kan oppnås i få ord og hvordan fordommer infiltreres i bevisstheten. Begrepene jernteppet og den kalde krigen satte opp usynlige og foruroligende skiller mellom vest- og østmaktene. Ordenes negative ladning virker overbevisende i forhold til vesten som beste alternativ og oppmerksomheten avledes fra vestens indoktrinering. Slik strekker utstillingens visjon ut bevisstheten på flere måter enn det rent sanselige. Allerede i 1948 tok Tito avstand fra Sovjetunionens planøkonomiske system for Øst-Europa, og historiske, politiske, økonomiske og etniske forhold gjør det umulig forstå landene i Sentral-Europa utfra samme tankebygning.
Videoen Settings ble projisert på endeveggen i utstillinglokalet. Ved dens side sto et fire meter høyt vakttårn. Sammen utgjorde de en underlig duo, en split screen der blikket kunne veksle mellom bildenes hjemlige sfære og en truende ytterverden representert av tårnet. Med sine grå høyttalere, på hver side av utkikksposten, ga det inntrykk av en tom, stiv og likegyldig gestalt.
Settings viser variasjoner over to scener: Man betrakter utsnittet av kvinneben i et kjøkken, sett fra en lav synsvinkel. Kvinnen virker rastløs: Kanskje venter hun på soldatsønnen, kunden, elskeren. Hun kneler, lar skjørtekanten komme nedenfor billedrammen. Rød kjole med hvite prikker. Scenen alternerer, i drømmelike kombinasjoner, med tablåer der en kvinne tilbereder underlige retter. Hvert tablå har overvekt av en farge; rød, blå, grønn, gul, hvit. En rød drikk: Den durkdrevne husmoren griper kronblad fra en bukett skårne roser og rører dem ned i bollen, mer brutalt enn elegant. Kvinnen preparerer for gane og omsorg; skjønnhetsremedier til slitne kroppsdeler. Behandlingen går over i det groteske når kremen erstattes av blod som masseres inn med profesjonell effektivitet, men skulderen dekkes snart av kronblad og stemningen blir snudd til det naive.
Et lappeteppe på veggen konkretiserer videoens fargesterke stofflighet: Deler av kjoler, mønstrede stoffer, en barne-tutu, er dynket med parfyme og festet eller surret fast til bakgrunnen med grove sting. Helhetsinntrykket er allikevel ordnet, kanskje for kontrollert i forhold til fortidens flyktighet. Dette aspektet kommer bedre til uttrykk i neonteksten: «_do you hear me_loude_again_nothing_» (utdrag). En usammenhengende kontakt med en annen tidsperiode. Ordene virker hjelpeløse som om man bare kan høre fortiden dårlig. De sammensydde tøybitene peker på det ukronologiske ved hukommelsen og bruddene i meningen former spørsmål omkring det autentiske ved en slik rekonstruksjon. Hva er det som vekker minner; en lukt, et mønster eller forskyvninger i proposjoner?
Visuelt sett kunne delene tjent på å være mindre avgrenset som objekter. På idéplanet, derimot, ga arbeidet mangefasetterte innspill til diskusjonen om den andre: Grenselandet ble ikke bare utforsket i forhold til etnisitet. I forsøkene på å nå barndommens rike, i framstillingen av ulike kvinneroller og ritualer samt med spørsmål til hvor skillet går for det aksepterte, omhandlet installasjonen forskjeller og fordommer som både beskytter og skaper avstand. Sambolecs førstehåndsopplevelse av historien er hennes styrke. Dette gir en original og troverdig tilnærmelse til det politiske innholdet. Mellom linjene formidler hun at enkeltmennesket har noe å stille opp mot makten, hvis man tør å uttrykke seg med egne ord.