• Carrol Dunham: Untitled (4/11/98) fra 1998

    Drammens Museum

Aggresjon og sluhet fra ende til annen

Av: Mona Gjessing

Publisert:

Utgave: 4/2006

Del: 

Med sin utstilling av omkring 250 tegninger av Carrol Dunham, har Thorkildsen gjort et godt stykke arbeid. Utstillingen i de to store, lyse salene i Lyche-paviljongen er i sin kronologiske orden behagelig ryddig, delikat (for øvrig i sterk kontrast til tematikken i de utstilte tegningene) og, ikke minst, omfattende.

Det er ikke akkurat en skjønnmaling av menneskeheten og dens omgangsformer Carrol Dunham bedriver. Med vekselvis tynne og tykke blyanter, dårlige kulepenner (kan man lett forestille seg) og tusj, skisserer Dunham sine betraktninger omkring menneskelig dårskap, sleske væremåter og driftsstyrt adferd. Gjennomgående navigerer de menneskelignende figurene i hans verden via erigerte peniser med stritt, slurvete tegnet hår omkring. Ytterst i hodene på de hissige kjønnsorganene ligger innfelt sorte, pupill-lignende punkter. Øyne i vanlig forstand er Dunhams vesener ikke utstyrt med. Stort sett tegner Dunham de tegneserieaktige figurene sine som mannfolklignende vesener, med eller uten hatt, men også kvinner opptrer i hans univers. Begge kjønn påstås imidlertid å være av samme, dårlige ulla. I serien «Female Portrait» fra 1999 utlegges kvinnen som vel så aggressiv som mannen, med struttende bryster, stive brystvorter stikkende krakilsk ut fra kroppen og store, tomme, liksom sugende, hulrom i maveregionen.
En av de mange severdighetene blant Dunhams arbeider er Untitled (4/11/98) fra 1998. Motivet er tegnet med kulepenn på et lite stykke rosa papir og er en av de ytterst få tegningene hvor det faktisk er øyne involvert i bildet. I god gammeldags surrealistisk ånd sitter disse selvsagt ikke der hvor de pleier, men har tatt plass ved bordet, sittende, brettet ut som et slags speilegg. Andre par øyne flyr oppe langs veggen og på sitt pussige vis betrakter de det som utspiller seg sentralt i bildet: To mennesker har gått i en forsøksvis dialog, begge har digre, frådende kjeftamenter, proppfulle av firkantede, svære klossaktige tenner og aggressive kjønnsorganer. Figurene holder noen udefinerbare hakkelignende gjenstander i hendene og er klar til å gyve løs på hverandre når som helst. Forestillingen om at Den Annens ansikt skulle vekke det beste i oss, slår i denne sammenhengen ikke til.
Dunhams bilder er energiske, smådesperate og dessuten galgenhumoristiske i uttrykket. Et som skiller seg noe ut i den aktuelle kunstneriske kolleksjonen, er blyanttegningen Uten tittel (12/09/04). Her kommer en mann med en firkantet og fin, litt barnaktig tegnet, hatt med bred brem gående mot oss på en vei. I bakgrunnen er det tegnet opp en enkel horisont med et lite hus. Mannen er i helfigur med et enormt nesegrev, manglende øyne, iført et skjerf med «shwung» rundt halsen, en cowboystøvel på den ene foten og et klumpete skotøy på den andre. I hånden holder han en våpenlignende gjenstand (et slags vinkeljern i tre) og vekker umiddelbart en udefinerbar gru i betrakteren. Assosiasjonene går i retning av Edvard Munchs snart hundre år gamle ekspresjonistiske maleri Morderen.
Jevnt over er det de trøblete, mørke og primitive trekkene ved mennesket Carrol Dunham har valgt å fokusere på. Ikke bare snakker vi tidvis med to tunger, vi er også utstyrt med flere munner og alltid har vi en potensielt skadebringende gjenstand (f. eks. en hakke, sigd eller en dynamittkubbe) på lur. Det er ikke akkurat overraskende og nye betraktninger Dunham har å by på, men hans intelligente og insisterende måte fascinerer oss like fullt.