Drapert uhygge

Av: Ingrid Toogood Hovland

Publisert:

Utgave: 7/2002

Del: 

Jenny Rydhagens fotografier av planter og interiører var nylig å se på Galleri Wang. Her viste hun de tre nye billedseriene «Lost property», «Living room» og «Visitors». Billedkunst møtte kunstneren på Hotel Bristol over en kopp kaffe.

Jenny Rydhagen (f.1965) gikk ut fra Kunstakademiet i Oslo i 1994, og har siden den gang gjort seg bemerket med sine forføreriske fotografier av planter og interiører.
Et gjennomgående tema i alle dine arbeider synes å være interiører satt i kontrast til naturen og omvendt. Hva ønsker du å formidle med fotografiene?
– Jeg ønsker å si noe om vårt bilde av naturen som ren estetikk. Vi har fjernet oss mer og mer fra det biologiske i naturen, og den er nå bare til for å behage oss. Vi tar inn planter i stuene våre, men de skal helst ikke minne oss om den virkelige naturen, der bladene blir brune og har innsekter på seg. Vi klipper og former etter våre forventninger til hvordan en plante bør se ut. Jeg har vært opptatt av å forsterke det syntetiske og kliniske uttrykket ved en stueplante. Måten jeg plasserer blomstene eller plantene på i bildene, ofte helt fremme, gjør at jeg får frem det truende ved naturen – villskapen som vi er ute av stand til å kontrollere.

Skumle møbelkataloger
– I 1995 lagde jeg billedserien «Hjemmefronten», hvor jeg jobbet med dynetrekk med blomstermotiver på. Disse bildene har noe av den samme tematikken i seg, de representerer en idealisert utgave av naturen. På stoffer, tapeter og gardiner trekker man ofte inn naturen kun som ren estetikk. I tillegg handler det mye om hva vi legger i våre interiører, og naturens tilstedeværelse i interiørene. Jeg blir veldig inspirert av å kikke i møbelkataloger fra for eksempel Skeidar eller Jysk. Rom som tilsynelatende skal se hyggelige ut, synes jeg er totalt uhyggelige! I disse katalogene er det mangelen på personlighet, og evnen til å si noe om personen som bor i interiøret, som interesserer meg. Denne typen ting har alltid vært veldig skumle for meg, og jeg forsøker å gjenskape noe av den samme følelsen i interiørbildene mine. I tillegg finner jeg inspirasjon i film, og da er det særlig filminteriørene som er interessante. Noen ganger kan jeg ta meg selv i å se en hel sekvens i en film uten å få med meg selve handlingen, bare rommet bak.
Arbeidene dine ser vakre og forføreriske ut ved første øyekast, men man får etterhvert følelsen av at det ligger noe og ulmer i det skjønne?
– Ja, det er nettopp denne tvetydige følelsen jeg er ute etter å uttrykke. Jeg liker veldig godt å forføre og avvise – å blande det estetiske og det uhyggelige. Jeg tror bildene mine kan sammenlignes med en film hvor det spilles veldig hyggelig musikk rett før du vet noe uhyggelig skal skje. I bildene mine er det imidlertid det at ingenting skjer som er selve spenningen. Spenningen blir aldri utløst. Det er som i en film uten høydepunkt.

Kamuflerte planter
Draperiet er et gjennomgående element i serien «Living Room». Kan du si noe om bruken av det?
– Ideen var å lage et kamuflasjebilde, hvor gardinet skulle matche plantene i tekstur og farge, og hvor det skulle oppstå en veksling mellom forgrunn og bakgrunn. Jeg jobbet nesten som en omvendt husmor – valgte gardiner som stod til plantene og ikke motsatt. Jeg er også interessert i draperiets assosiasjoner til sceneteppet, som bidrar til å skape forventninger om at noe skal skje. Forskjellen er bare at i mine bilder skjer det ingenting. Draperiet er sentrert i bildene og det er dratt for. Så egentlig kan man si at hovedelementet i bildet er ganske uinteressant. Spenningen ligger i det at man venter på ingenting. Bildene er dessuten neddempede og veldig lite informative. Jeg tror at de gir noe nettopp ved det å ikke gi.
Er det viktig at betrakteren vet at bildene i serien «Living Room» er fotografert utendørs?
– Nei, det som er viktig er nettopp det at man ikke vet helt. Jeg liker usikkerheten rundt det om bildene er tatt ute eller inne. Denne usikkerheten blir på en måte selve inngangen til bildene.
Du jobber med iscenesettelse, og en stor del av arbeidet består vel i selve regien av bildene. Hva legger du i begrepet iscenesettelse?
– Til dels synes jeg det er en form for rekonstruksjon. Ofte når jeg iscenesetter et bilde, kan det være utfra ting jeg har sett tidligere. Det kan for eksempel være noe jeg har sett i et vindu hjemme hos noen og som jeg kobler opp mot en gjenstand fra et helt annet sted. Dette minnet kan jeg så sette sammen i ett bilde. Iscenesettelse for meg blir dermed ikke bare konstruksjon, men også rekonstruksjon. Noen av bildene mine har en sterkere grad av iscenesettelse enn andre. Jeg liker å variere graden av iscenesettelse i serier, slik at det konstruerte og det tilfeldige nærmer seg hverandre.

Flere betydningslag
Arbeidene dine har titler som «Living room», «Visitors» og «Lost property», titler som inviterer betrakteren til å gå inn i en historie. Er historiefortelling viktig for deg?
– Ja, men jeg er opptatt av at det skal være flere fortellinger i bildene. Derfor jobber jeg mye med titlene på arbeidene. De må være åpne, ha mange lag i seg, og ikke låse historien. De skal fungere som en pekepinn, men ikke nødvendigvis entydig. For meg hadde det ikke vært mulig å lage arbeider uten titler. Fortellingen ligger også i det at bildene er såpass ribbet for informasjon. Siden bildene inneholder så få gjenstander, gir fotografiene gjerne assosiajoner til portretter.
Du kutter ofte gjenstandene på uventede steder og lar store deler av billedflaten være ute av fokus, hva gjør dette med bildene?
– Jeg kutter ofte bilder der folk gjerne hadde hatt lyst til å se mer. Sparsommelighet i forhold til informasjon er viktig, og betrakteren skal lure på hva som egentlig foregår i bildet. Det jeg er ute etter er å understreke bildets todimensjonale karakter, derfor er jeg også opptatt av tegneserieestetikk. Jeg lar rene, store flater overlappe hverandre og utelater å beskrive romlighet. Jeg unngår også å avbilde gulv og tak – linjer som gjør betrakteren i stand til å danne rom. På denne måten klarer man ikke like lett å plassere seg selv proporsjonalt i forhold til bildet.