• Villa Victoria av Tatsurou Bashi. Et ettroms hotell bygget rundt en offentlig skulptur av dronning Victoria. Inne i hotellet finner man en dobbeltseng og et bad samt den fem meter høye skulpturen.

Etter kullet kommer kunsten

Av: Ståle Sørensen

Publisert:

Utgave: 7/2002

Del: 

Terrorisme, kjendiskultur, imperiets ettervirkninger, katastrofe, angst og hedonisme; Liverpool-biennalen prøver å si litt om alle samtidstemaer, i en ambisiøs og svært ung kunstfestival.

Liverpool arrangerer for andre gang Liverpool-biennalen. En til nå for mange ukjent biennale og Storbritannias eneste. At vertsbyen for et slikt arrangement er Liverpool, og ikke for eksempel London eller Manchester, har blitt latt merke til av Storbritannias hovedstadspresse. De ser gjerne ned på kulturlivet i denne delen av øyriket. Vittige journalistiske kommentarer – blant annet i kulturavisen The Independent – beskriver en sentral, lokal politiker, som i sin åpningstale omtaler biennalen som «the bi-anal». Fordommene er altså på plass alt i utgangspunktet, og det er opp til biennalen å avlive myten om Liverpool som en kulturell avkrok.

Biennalens firedeling
Biennalen er delt i fire deler: «International 2002», «The Independent», «John Moores 22» og «Bloomberg New Contemporaries».
«International 2002» kan vel kalles for Liverpool-biennalens egentlige kjerne. Utstillingen består av internasjonal samtidskunst presentert i byrommene, blant annet ved Pleasant Street Board School, Tate Moderen og Bluecoat Arts Centre.
«The Independent» er en løst kuratert festival av ung kunst som også finner sted i byrommene, og i diverse tenkelige og utenkelige lokaler i byen. Den skal visstnok være den mest vitale delen av biennalen og den ble dessverre avsluttet i begynnelsen av oktober. Billedkunsts utsendte fikk dermed ikke tatt denne i nærmere øyesyn.
«John Moores 22» er en form for mønstring av malerier av britiske kunstnere. Utstillingen har vært en fast del av Liverpools kunstliv siden 1957, og pengeprisene som deles ut er de eldste i Storbritannia. John Moores foundation driver «A foundation», som er sterkt involvert i Liverpools kunstliv. På mange måter er Moore-familien og stiftelsen også primus motor bak biennalen og har sterke interesser i Liverpool som kulturby.
«Bloomberg New Contemporaries» er et program satt sammen av arbeider fra nyeksaminerte kunststudenter fra britiske kunstskoler. Dette er en årlig utstilling som første gang ble arrangert i 1949, sponset av – som navnet sier – Bloomberg News.
Man kan undre seg over poenget med denne firedelingen av biennalen. De forskjellige delene overlapper hverandre i tematikk og utrykk, men fremstår hverken som selvstendige deler eller som en samlet helhet. Den spenstige utstillingen ved Pleasant Street Board School, kunne like gjerne vært en del av «The Independent». Oppdelingen britisk kunst i én del av programmet og internasjonal kunst i en annen del, har en lite stimulerende effekt. Den virker rent administrativ og ikke kuratorisk fundert.
Alle kuratorene ved Liverpool-biennalen har base i Liverpool og de fleste har tilknytning til galleriene benyttet i biennalens utstillingsprogram under «International 2002». Mange har dermed kuratert utstillinger for de gallerier de vanligvis jobber for. I tillegg kommer altså utstillingene «utenfra» som «John Moores 22» og «New Contemporaries».

International 2002
Jeg velger her å fokusere på «International 2002» da denne oppfattes – og presenteres i kataloger – som biennalens kjernedel.
I Tate Liverpool, nede ved havnen, finner man hoveddelen av denne utstillingen. Den tydelige, litt illustrerende tematikken i de første etasjer var «kjendis-kultur» – antageligvis med referanse til Liverpool som Beatles fødeby. Her finner man eldre, men også en del yngre kunstnere. Denne delen av utstillingen tar utgangspunkt i museets faste samling og er helt separert fra utstillingen som foregår i de øvrige etasjer i Tate Liverpool.
De øverste etasjene i bygget besto av en kuratert utstilling. Her er det vanskeligere å få tak i det kuratoriske grepet, da arbeidene som presenteres er svært forskjellige både i utrykk og innhold. Det virker som kuratorene har hatt en vanskelig jobb i sammensetningen av programmet, og de anslår et svært bredt tema for biennalen: privatisering, kjendisdyrkelse, katastrofer, redsel, hedonisme og terrorisme, blant annet. Samtlige arbeider penser innom en eller flere av temaene, men ofte ganske vagt eller illustrativt.
I denne delen av utstillingen vises blant annet Clare Langans flotte videoprosjeksjoner, hvor persepsjonen av naturen er tema. Vi tas med på reiser under vann, i Islandsk geysir-tåke eller i Saharas flotte ørken-landskap. Side om side med hennes arbeid vises Mexicanske Guillermo Gòmez-Pènas video. Denne dokumenterer en performance der hans egen kropp kuttes opp i samarbeid med et velvillig publikum, som i ren rock`n roll stil lar seg rive med i seansen. Spekteret i utstillingen ved Tate Liverpool er med andre ord svært stort.

Villa Victoria
Biennalens sterkeste arbeid finner vi utenfor gallerisfæren – i selve byrommet. På Derby Square, like ved Liverpools hovedgate, finner vi «Villa Victoria» av japanske Tatsurou Bashi. Arbeidet kan beskrives som et ett-roms hotel bygget rundt et monument over dronning Victoria. Arbeidet har en dobbeltseng og et funksjonelt bad. For 120 pund kan man sove, eller elske, med en enorm statue (fem meter) av dronning Victoria rett foran sengen. Man kan også ta en dusj to og en halv meter over bakken, over en stor, for tiden tørrlagt, fontene. Arbeidet reiser mange tanker om grensene mellom det offentlige rom og det private. Dronning Victorias skygge hviler ikke bare over dobbeltsengen i «Villa Victoria», men også over byen Liverpool. Hun er på mange måter et symbol over imperiet som skapte byen Liverpool – en by som i dag preges av høy arbeidsledighet og fraflytting.

Kulturby 2008
På de fleste utstillingstedene under biennalen vises en video av N.I.C.J.O.B. (Nicolas Jasmin) ved inngangspartiet. Nicolas Jasmin jobber med en teknikk der han sampler gammelt filmateriale og klipper det sammen til en ny videosekvens, der selve rytmen i klippingen blir et viktig element. Denne lett humoristiske filmsekvensen skaper et gjenkjennelseselement og binder de forskjellige utstillingsstedene sammen. Dette trengs kanskje i større grad i fremtidige biennaler, dersom man satser på et like bredt kuratorisk grunnlag som i årets utstilling.
Liverpool satser sterkt på å få europeisk kulturbystatus i 2008 – biennalen kan kanskje ses som et sjakktrekk i den retning? Liverpool-biennalen gir Liverpool en «Guggenheim-effekt», hvor festivalen med mer eller mindre hell, benyttes som brekkstang for en ny giv i den gamle havnebyen. Guggenheim-effekten refererer selvfølgelig til det flotte nye Guggenheim museet i en annen by som sliter med sin nye identitet; Bilbao! Når dette er sagt, er Liverpool-biennalen svært ung og etterhvert som den vokser frem, vil den kanskje få en like stor plass i Liverpoolernes hjerter som fotballklubben.

Besøk biennalen på www.biennial.org.uk