Kunstbokåret 2002

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 7/2002

Del: 

I bokbransjen er høsten den gode årstid. Gjennom stadig mer påkostede kataloger og arrangementer, presenteres vi for forlagenes høstlister; årets debutanter, årets tematikk og årets storsatsinger. I dette mylderet av titler har Billedkunst satt seg fore å dokumentere kunstbokens status i 2002.

I Norge gis det i år ut 5000 nye bøker. Dette inkluderer et stort antall skole- og fagbøker. Begrenser vi oss til kategorien skjønn og generell litteratur, viser en rask oppsummering at de tre største forlagene (Aschehoug, Gyldendal og Cappelen), til sammen gir ut 900 titler i år. Begrenser vi oss til kunstbøkene – her inkluderes kunstnermonografier, kunsthistorie og kunstteori – er det samlede antallet 2 – to – titler. Disse er Cappelens Monet i Giverny, og Gyldendals Mesterverk – Odd Nerdrums kanon. Ca 0,22 prosent av de tre største forlagenes utgivelser er altså kunstfaglige, og disse bøkene har i tillegg liten originalitet.

Nordmenns manglende dannelse
Det totale antall kunstbokutgivelser har de siste årene sunket jevnt, og planlagte prosjekter er også blitt skrinlagt. Et eksempel er Gyldendals fjorårssatsing Tendens 2001. Boken var tenkt som den første i en serie som skulle være «årlige veivisere for det kunstinteresserte publikum». Men Tendens 2002 er ikke underveis.
– Nei, dette prosjektet er lagt til side. Salgstallene har vært såpass dårligere at det ikke gir muligheter for videreføring, sier redaksjonssjef for Gyldendal fakta, Lars Røtterud. Årsaken mener han ligger i det kjøpende kunstpublikummets konservative holdning.
– Selv om besøkstallene for tiden er gode for gallerier og museer, henger ikke dette nødvendigvis sammen med et ønske om å betale for kunsten i bokform. Norge er dessuten fremdeles et ungt land når det gjelder dannelse. Det er derfor langt mellom de genuint interesserte kundene som vil kjøpe en bok som Tendens 2001. Dette må vi som en kommersiell bedrift forholde oss til. Men vi gir ikke opp. Vi ønsker å være et forlag som inkluderer kunstboken. Når det gjelder samtidskunst, har vi ett – kanskje to – prosjekter under planlegging. Og til neste år gir vi ut en bok om det norske maleriets historie. Denne har vi store forventninger til – historisk tematikk er lettere å selge.

Kunstbøker som salgsobjekt
Forlagene skylder altså på leserne. En annen kjedelig begrensning, er at kunstbøker må selge mer eller koste mer enn andre bøker. Kunstboken er nemlig den mest kostbare av alle boksjangre. Skal boken ha en viss kvalitet, blir utgiftene til trykk og papir høye. En fotograf skal avfotografere verkene, og institusjonene som sitter på verksrettigheter tar ofte store honorar. I tillegg kommer eventuelle Bono-vederlag. Resultatet blir at forlagene gjerne satser på kunstnere med høy mediaprofil, som Gyldendal med sin nye Nerdrumbok.
Et annet eksempel på markedstilpassede utgivelser, er Andresen & Butenschøns nye serie Kunstgleder. I hver bok sammenstilles 20 bilder av en norsk nasjonalromantisk maler, med 20 dikt av en kjent norsk lyriker. Annenhver side kunst og lyrikk.
Nasjonalromantikk og mediaprofilerte kunstnere har selvsagt sin berettigelse. Det problematiske ligger i at forlagene stort sett begrenser seg til denne type utgivelser – kunstbøker som skal nå et bredest mulig publikum. Den utfordrende kunsten blir dermed usynlig.

Kunstforlagene
Heldigvis er ikke de største forlagene enerådende på bokmarkedet, og det er ofte de mindre forlagene som har tatt ansvaret for kunstbokens eksistens. Et av disse er Forlaget Press, som i år bl.a. har gitt ut en bok om Irma Salo Jæger, samt en om kunstfotografen Fin Serck-Hanssen. Forlaget er lite, men likevel omfatter rundt halve produksjonen kunst- eller kunstrelaterte bøker.
Labyrinth Press er landets eneste rene kunstforlag. Med 5-10 utgivelser årlig, er de også blant de sentrale aktører på det rene kunstbokmarkedet. Forlaget gir i all hovedsak ut monografier over samtidige kunstnere, og på årets høstliste finner vi 8 nye titler. Forlaget har overlevd på denne nisjen i 15 år, men forlegger Øivind Pedersen er enig med Lars Røtterud i Gyldendal om at markedet er vanskelig.
– Å tjene penger på kunstbøker i dag, er tilnærmet umulig. Markedet for denne type bøker er svært begrenset. Resultatet blir derfor lave opplagstall og store finansielle utfordringer. Hos oss har vi løst dette gjennom bibliofilutgivelser.
En bibliofilutgave vil si at et mindre opplag av bokverket blir kvalitetshevet og presentert som en samlerutgave. Hos Labyrinth Press er det vanlig at bokens kunstner i deler av opplaget legger ved et grafisk blad. Disse bibliofilutgavene ligger derfor langt høyere i pris, og gir dermed grunnfinansiering til det øvrige opplaget.
– Dette er selvsagt bare mulig når det dreier seg om monografier. En antologi med 5-10 kunstnere vil ikke kunne inngå i denne ordningen. I antologisammenheng vil også Bono-kostnadene bli så høye at det ikke er mulighet for inntjening.
Slike stramme utgivelsesrammer gjør gjerne at forlaget konsentrerer seg om kunstnere som samlerne er interessert i, navn som er sikre og som selger godt. I år gir forlaget blant annet ut bøker om Johs. Rian og Eva Langaas.

Alternative utgivere
Men det er også andre utgivere enn tradisjonelle forlag på kunstbokmarkedet. I de siste årene har vi stadig oftere sett at kunstinstitusjoner bidrar til kunstutgivelser. Museet for samtidskunst har nylig startet eget forlag, og kommer i år ut med en bok om fotografen Per Maning. Museet som institusjon har en noe annen agenda enn de rent kommersielle aktørene, og stiller derfor lavere krav til inntjening. Bokutgivelsene inngår alltid som del av et utstillingsprogram, og baserer seg på utstillers fraskrivelse av Bono-rettigheter. Denne kostnadsbesparelsen, samt private sponsormidler, gjør slike utgivelser mulig.
Dette er et eksempel på en alternativ utgiver i norsk kunstbokproduksjon, og disse er det blitt flere av med årene. Vi ser altså at på tross av de store forlagenes manglende risikovilje, finner kunstutgivelsene stadig nye veier til leserne.