• Frans Jacobi: Betonghjerte

Heart of Darkness

Av: Tommy Olsson

Publisert:

Utgave: 7/2002

Del: 

Man ser det som selvfølgelig at dagens politisk orienterte kunst har sine røtter i 70-tallets kulturelle flora av samfunnsbevisste aksjoner. Selv om tankegangen kan føles en smule konstruert, har det i alle fall vært en uttalt ambisjon å søke sine røtter nettopp der. Dette kan selvfølgelig forklares med at mange av dagens aktive samtidskunstnere vokste opp på denne tiden.

Da man på slutten av 90-tallet gjorde spredte forsøk på å redefinere en politisk bevisst kunst, falt ofte de uttalt politisk orienterte kunstneriske prosjektene i den mest åpenlyse fellen: I stedet for en politisk bevissthet, fikk man en politisk korrekthet. Manglende ideologi ble erstattet av selvfølgeligheter. Resultatet ble slappe, utvannede og ufarlige prosjekter, som sjelden satte betrakteren på særlig harde prøver. Der 70-tallet utmerket seg gjennom kollektivt engasjement og overbevisning, befant altså det sene 90-tallet seg i en slags ironisk tvangstrøye. En gjennomført politisk bevegelse var ikke lengre mulig.
Ettervirkningene av 11. september endret forutsetningene for denne typen arbeider dramatisk, men skjerpet også kravene. Det er ikke lenger nok å bare beklage en voksende høyreekstremisme og USAs megalomane utenrikspolitikk. Man må komme de bakenforliggende mekanismene til livs. Det er ærlig talt forsvinnende sjelden at et kunstnerisk arbeid makter å belyse dette. Ikke desto mindre oppleves det nå som om anledningen er inne til å definere de voldsomme impulsene som styrer det globale kjøpesenteret vi befinner oss i. Kunsten KAN VÆRE et effektivt redskap for å utfordre samtiden, og stille spørsmål ved de prosesser som synes å ligge utenfor vår kontroll.
Man er derfor nesten tilbøyelig til å henfalle til konspirasjonsteorier, når noe så unikt som en viktig, politisk utfordrende og skandinavisk samtidskunstvideo, gjemmes bort i enden av en labyrint på Fotogalleriet. Man tvinges til å overvinne sin egen sjenanse, sette seg til rette med headsett, bite tennene sammen, og ta seg faen på å se alle videoens 35 minutter. Noe jeg mistenker jeg er en av de forsvinnende få som har tatt seg tiden til å gjøre, og det er synd, for det er et rikt verk som knytter sammen mange løse tråder i et gjennomført sparsommelig poetisk billedspråk. Og kanskje det viktigste av alt; det likner ikke på noe annet.
Det er sjelden man ser koblingen til 70-tallet realisert så konkret som her. Frans Jacobi viser en gjenoppføring av Røde Mors rockeopera «Betonghjerte» fra 1975, ved hjelp av blant andre originalmedlem Troels Trier, og «Det Kongelige Danske Kunstakademis operakor» (!) – transformert til video. I elleve tablåer som oser av indignasjon over dagens danske politikk, oppleves originalteksten ubehagelig aktuell. Og selv om det uttalt politiske har blitt tonet ned i denne oppdaterte versjonen, er selve handlingen en manifestasjon som utelukker enhver tvil.
De 27 år gamle ropene etter revolusjon fungerer nærmest som en besvergelse mot mørket der de framføres av korsangere med tente lys. Det har jo heller ikke blitt gjort vesentlige framskritt i den menneskelige natur og den sosiale utviklingen siden 1975, noe som understrekes av det folketomme høyhuslandskapet som innleder og avslutter verket - en typisk forstad, et slikt sted hvor ingen egentlig vil bo. Fortellingen peker på hvordan et personlig traume - i dette aktuelle tilfellet en skilsmisse - påvirker valgene man gjør senere, og hvordan turbulens og frustrasjon kan gi grobunn for politisk aggresjon. Trinn for trinn ledes man gjennom de elleve delene av det personlige sammenbruddet, og videre inn i mørket. Jacobi har behandlet dette materialet med en varsom, nærmest forsiktig redigering, der sceneversjonen utgjør den bærende stammen i produksjonen. 70-tallet ligger hele tiden som et ekko i bakgrunnen – kanskje det er selve begrepet «rockeopera» som spøker? – man tillates aldri å gli inn i noen form av nostalgisk exess, ettersom videoen holdes fast i nåtiden, mer enn i det 70-tall den parafraserer.
Det sentimentale er merkelig fraværende. Dette til tross for den personlige tiltalen i originalteksten, og det faktum at historien slutter i en patetisk halvberuset slarving på en grillbar, som snart skal stenge. Snarere antydes en saklighet som befinner seg hinsides all kynisme; at ingenting i denne verden består, men at tiden hele tiden er den samme – akkurat nå. Og at det er et moralsk problem å akseptere det. For fascisme er ingen enkel sak. I et ideologisk klima, der sosialdemokratiet nærmest har blitt en altomfattende tilstand heller enn en bevegelse, og der partitilhørighet ikke betyr noe som helst, ettersom alle partiprogram stort sett er identiske: Her framstår høyreekstremismen som den eneste tydelige avstandstagen fra det rådende systemet. Det er et historisk faktum at det alltid er ekstremistene som forandrer historiens gang. I frustrasjon over status quo, er det den tydeligste markeringen man kan gjøre. De bakenforliggende faktorene er uoverskuelige og alarmerende individuelle, men i bunn ligger alltid en moralsk kollaps. Man spør seg hvem de er som vil se Carl I Hagen som statsminister. Svaret ligger i den komplekse vev av bilder og lyd som utgjør Frans Jacobis video. Det er akkurat de samme som vil se Kjell Magne Bondevik som statsminister. Eller for den del, hvem faen som helst.