Krauss på norsk

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 7/2002

Del: 

Bok nummer 7 i Pax artes er endelig kommet – serien som omfatter «oversatte skrifter om kunst, kunsterfaring og kunstforståelse». Mens de tidligere utgivelsene i hovedsak er hentet fra tysk og fransk filosofi, kommer dette bidraget fra den amerikanske kunsthistorieprofessoren Rosalind E. Krauss. Med denne utgivelsen foreligger nå fem av hennes essay på norsk.

Krauss har siden tidlig på 1960-tallet vært en markant stemme i den internasjonale kunstsamtale. Både som kunsthistoriker, kritiker og kurator, og ikke minst gjennom sitt redaktørvirke i tidsskriftet October. Essayene vi finner i denne Paxutgivelsen, er opprinnelig skrevet for October i perioden 1979-82.
Det er et av Krauss mest kjente essay som har gitt navnet til denne samlingen; Avantgardens originalitet og andre modernistiske myter. Dette essayet er representativt for tekstene i utgivelsen, som samlet presenterer Krauss´ grunnprosjekt: å problematisere den modernistiske kunstens historie og selvforståelse. Den moderne kunstens brudd med de tidligere formale kriterier, blir vanligvis omtalt som avantgardistisk og original. Krauss stiller seg tvilende til denne originalitetstanken, og beskriver den som en mytisk forestilling. Gjennom en metodisk tilnærming preget av poststrukturalistiske strategier, tar Krauss et oppgjør med disse mytene. Utgangspunktet for analysene er kunsten i overgangen mellom det moderne og det postmoderne. En periode som endrer – eller i det minste forskyver – kunstbegrepets innhold og karakter.
I essayet «Rutenett» («Grid») fra 1969, tar Krauss utgangspunkt i modernismens konsentrasjon om horisontaler og vertikaler. Som billedmessig struktur var rutenettet noe nytt tidlig i forrige århundre, og det skulle komme til å bli selve symbolet for billedkunstens anti-mimetiske modernisme. Ved bruk av rutenettet, avgrenset den visuelle kunsten seg fra de narrative kunster – den insisterte på å eksistere utelukkende basert på de visuelle kvaliteter. Slik lukket billedkunsten seg så og si inne. Den laget sitt eget metafysiske, autonome univers. Kunsten ble «anti-mimetisk, anti-naturlig, anti-virkelig. Det er slik kunsten ser ut når den vender ryggen til naturen».
Kunsten trekker seg med andre ord bort fra virkeligheten. Men denne nye bruken av geometrien i kunsten, er den i sin karakter original? Ingen kan sies å ha oppdaget rutenettet. Krauss hevder at rutenettet i seg selv er en struktur som motsetter seg utvikling, nettopp fordi en av rutenettets sentrale kvaliteter nettopp er dets anti-utviklingsmessige og anti-historiske karakter. Og ved en gjennomgang av kunstnere som har beskjeftiget seg med rutenettet, f.eks. Josef Albers og Piet Mondrian, viser det seg at de snarere har blitt opptatt av serieproduksjoner og repetisjoner. I den moderne kunsten blir dermed begrepene originalitet og gjentakelse gjensidig avhengig av hverandre.
En annen sentral tekst er «Skulpturen i det utvidete felt», («Sculpture in the Expanded Field»). I denne teksten diskuterer Krauss problemer knyttet til den moderne skulpturens uklare definisjon. Utover på 1960- og 70-tallet endret skulpturen seg radikalt, og kompliserte dermed kunstartens definisjonsgrunnlag. Skulpturen beveget seg så langt fra en tradisjonell definisjon at den kom til å bli beskrevet utfra hva den ikke var – den var ikke arkitektur og ikke landskap.
Det er under en slik begrepsoppløsning vi finner det Krauss omtaler som det utvidete feltet. Et felt som åpner for nye skulpturkonstellasjoner. Dette innebærer altså en frigjøring fra modernismens strenge diktering av skulpturens forutsetninger. Et eksempel her er Robert Smithsons Spiral Jetty (1970), som hører inn under den nye kategorien landart.
I dette essayet er det altså ikke bare kunstteorien, men også kunsten selv som problematiseres. Den tradisjonelle verksforståelsen er knyttet til begreper som opprinnelse og autonomi. Her har vi likevel sett eksempel på en kunstart som beveger seg bort fra sin opprinnelige posisjon, og som dermed krever en endring i definisjon og et dynamisk kunstbegrep.
Avantgardens originalitet og andre modernistiske myter består opprinnelig av 15 essays, og Pax oversettelse inneholder altså fem av disse. Utover de nevnte, er også «Surrealismens fotografiske betingelser», og «Fotografiets diskursive rom» tatt med. Det er selvsagt synd at markante tekster som «In the Name of Picasso» og «Reading Jackson Pollock, Abstractly» ikke har fått plass, men på den andre side er utvalget godt og representativt med tanke på essaysamlingens problemstillinger. Dette er gjort gjennom å presse formatet til fulle – det er blitt den tykkeste boken i serien! Det er også verdt å merke seg mag.art. Kristin Gjesdals utførlige etterord. Her plasseres forfatteren og tekstene i en større teoretisk og tematisk sammenheng. Dette bidrar til nyansert og oppklarede lesning.