• Lilibeth Cuenca Rasmussen: Shout.. Videostill 2002.

Fundamentalisme i hverdagen

Av: Staffan Boije

Publisert:

Utgave: 7/2002

Del: 

Hadde en gammel muslimsk imam søkt om å tillatelse til å sette opp høyttalere på Kongens Nytorv i København for å utrope bønnen Adhan, hadde det neppe latt seg gjøre. For det første er man i København restriktive til bruk av høyttalere, og som kjent er synet på fremmede ikke særlig positivt i Danmark for tiden. Men i kunstens navn har det lykkes for Andrea Lange å sette opp høyttalere og få bønnen opplest fem ganger om dagen så lenge utstillingen «Fundamentalisms of the New Order» varer.

For noen år siden ville denne lydinstallasjonen, Adhan Corner, ha blitt oppfattet som temmelig eksotisk, men slik er det ikke lenger. Eksotisme tilhørte det forrige århundret. I dag blir verket istedet interessant via en mer «byråkratisk» inngang til det. Det er heller ikke noen frekk humoristisk gest bak et slikt verk lenger. Man kan istedet spørre seg hvordan og hvorfor en kunstner kan gjøre det som en troende imam ikke vil gis tillatelse til.
Sett i perspektiv til utstillingens tema og tittel «Fundamentalisms of the New Order» blir denne typen byråkratiske problemer til estetiske kvaliteter. De viser at det ikke skal mye til før tilsynelatende harmløse prosjekter ikke lar seg gjennomføre, selv i våre liberale samfunn. Planleggingen av «Fundamentalisms of the New Order» hadde begynt før bin Laden ble kjent for allmennheten. De tre kuratorene bak utstillingen – danskene Lars Bang Larsen og Charlotte Brandt, og brasilianeren Cristina Ricupero – var først og fremst interessert i vår hverdagslige adferd; hvordan denne plutselig kan få et fundamentalistisk preg, etterhvert som samfunnet vi lever i forandrer seg som følge av utvikling, innvandring og annet. Aktualiteten omkring fenomenet «fundamentalisme» har sikkert påvirket kunstnernes arbeider, og også utstillingens mottakelse. Men dette ikke-planlagte aspektet har neppe forstyrret eller ødelagt dens intensjonene – å vise fundamentale ytringer ikke bare som noe som finnes et annet sted – snarere tvert om.
Blant de drøyt 40 verk som vises er det – ikke uventet – mange som forholder seg til temaet med utgangspunkt i religion. Blant annet Gilli Dolevs (Isr.) tegnefilm/musical Promise Island om livet i og rundt den israelsk-palestinske konflikten. I beste Walt Disney-stil lykkes Dolves i å få det som foregår i Midtøsten til å framstå i sin fulle kompleksitet og absurditet. Like absurd framstår Willem De Rooij og Jane Ostermann-Pettersons (NL+DK) dokumentære utdrag av en – i europeiske øyne – mer enn rabiat kvinnelig amerikansk frikirkepredikant, som lykkes i å overskygge alle forventninger om hvordan det kan gå for seg på et amerikansk bønnemøte. I Lilibeth Cuenca Rasmussen (DK) video SHOUT får vi se den merkelige oppførselen religionen kan framkalle hos oss – noe kunstneren har lykkes med bare ved å legge musikk, som spilles på en massegudstejeneste for «gjenfødte» kristne, lett usykronisert til bildene.
Utstillingen tar oss inn i problemstillingen fra flere andre vinklinger, som arkitektur og byplanlegging, sekterisk mystikk, konsumisme, rockemusikk og seksualpolitikk. Ved valg av verk og kunstnere har kuratorene lykkes å påvise hvor allmengyldig begrepet fundamentalisme er, og at det egentlig kan anvendes på det meste. Ved dette opphever de nærmest hensikten med å arrangere utstillingen. Spørsmålene utstillingen vekker er interessante og verkene som vises er nesten uten unntak bra, men fokuset kan iblant bli litt uklart fordi den speiler for mye.
Et verk som i sin enkelhet lykkes i å forholde seg til mye av hva «fundamentalisme» står for i hverdagen, var Jan Haanings (DK) planlagte stedsspesifikke veggmaleri. Maleriet skulle blitt et permanent veggmaleri på Nørrebro, en bydel i København med mange innvandrere. På en stor husgavl skulle han skrevet en morsom, klassisk arabisk historie, om en mann som ble innlagt på psykiatrisk sykehus fordi han trodde at han var et såkorn. I Haanings tilfelle forløp den byråkratiske prosessen bra, men de økonomiske omkostningene ble for store. Veggmaleriet ville trolig ha levd et særpreget liv om det ble realisert. Det er en egen vakker poesi i at verken de som kunne ha lest og forstått teksten, eller alle de som ikke ville forstått den, skulle forstå hvorfor den fantes der. Nå får vi nøye oss med tanken på at teksten kunne ha blitt malt på veggen. I Charlottenburg presenterer Haaning nå istedet en plakat som tilsvarer det planlagte veggmaleriet.