Louise Bourgeois – en opplevelse

Av: Hege Lunde

Publisert:

Utgave: 7/2002

Del: 

Utstillingen på Museet for samtidskunst er et samarbeidsprosjekt mellom Eremitagemuseet i St. Petersburg, Helsingfors bys kunstmuseer og Kulturhuset i Stockholm.

Kurator Julie Sylvester har vært ansvarlig for utstillingen som presenterer 21 skulpturer fra 1947 og frem til i dag, samt en rekke grafiske blad. Som en del av utstillingen kan man også se fotografen Mathias Johnssons portretter av Bourgeois fra 1998 og Nigel Finch`s timeslange dokumentar, med intervjuer av Bourgeois i hennes Brooklyn-atelier i 1994.
For å begynne med det siste først; dokumentaren er en glimrende start på en kunstopplevelse av de sjeldne. I samtaler rundt verkene møter man den aldrende kunstneren fri fra sentimental tilbakeskuen, formidlende med sin ´telling by showing` teknikk når hun knuser sine skulpturer, skjærer ut former med elektrisk båndsag eller mykt brer ut en tredimensjonal modell til formmessig ettertenksomhet. Allerede her begynner det å demre at hun ikke kommer til å avgi svar, snarere vise hver og en hvor de kan finne sine egne. Hun møter den tolkningshungrige intervjueren ved å holde opp et speil og sier: – Din tolkning er en projeksjon av ditt eget, så jeg holder opp et speil. Jeg må få lov til å se hva som er, ikke hva du har lyst til at jeg skal se. Når han med innsmigrende tålmodighet igjen stiller spørsmålet på en ny måte for å lokke frem en tolkning, svarer hun: – Hvis du ikke forstår så kan det faktisk hende at du ikke forstår, ikke legg ansvaret på meg.
Man nærmer seg Bourgeois med lyttende forventning. Siden hun ble født i Paris 1911, har hun opplevd det meste av det 20. århundre; verdenskriger, revolusjoner, sterk kunstnerisk påvirkning fra besøk i Russland, levetid i Paris og New York. Den solide kunstkompetansen, studier i matematikk og en unik praksis bygget utfra et gjennomtenkt personlig alfabet, taler til den som vil lytte.
Erindringsrommene er blant de mest kjente av Bourgeois´ verk; formet som avlukker av gitter, dekket av tekstiler, eller som celler med solide vegger og dører. I en parafrase av Lacan sier hun i et intervju: – Rom eksisterer ikke, de er bare en metafor for strukturen i vår eksistens. I utstillingen møter vi flere versjoner av rom. Både her og i trappeformasjonene er det mulig å titte inn gjennom luker og under fliker av stoff. Det er en kikkeropplevelse av de sjeldne. Gleden er stor når man oppdager runde gjenstander under trappen, eller en liten barnestol med dyreføtter og et sett med dyreører, bak stoffene. Det er mulig at man for å forstå det unike i Bourgeois arbeid, og de hemmeligheter som ligger symbolsk forvart der, er nødt til å vite mer om hennes historie. Men jeg er ikke sikker. For mange er det mulig å fornemme den eruptive emosjonen som ligger der. Kanskje fordi hun så magisk artikulerer sin egen kropps erfaring som noe gjenkjennbart.
Kroppene i utstillingen er litterært fremstilt i sterke historier, geometrisk fascinerende utformet og med en innbyrdes sammenheng som visker ut mellomrommene mellom hver enkelt. Dette stiller store krav til montering – noe som ikke alltid er like enkelt å få til på Bankplassen 3. Likevel oppstår romlig støy og emosjonelle erkjennelser i møte med skulpturer av trær med kjole og amputerte grener, beåndete totempåler, en ekstatisk navngitt mannskropp eller en liten kvinnelig form i spiral. Begge de siste henger i luften. Et uttrykk for orienteringsmessig svimmelhet, et kaos av posisjoner eller motsatt; et signal om livskraft, ekstase og stadig skiftende muligheter. Og mulighetene er flere, det er sikkert, enten kroppen opptrer i form av en hodeløs løve med bryst eller som gigantisk edderkopp med navnetiketten Maman. I en neste versjon presenteres kroppen som kjønnsoverskridende,der den unge kvinnens aktive kjønnsorgan aksentueres med tettsittende runde bryst i figuren Fillete. Skulpturen Couple viser en omfavnelse mellom en kvinnelig og mannlig figur som henger langsomt snurrende i sin line. På utstillingen i Stockholm hang denne installasjonen i perfekt høyde slik at lyset projiserte figurens hemmelige budskap i skyggen på veggen; snart et par og snart én skikkelse – summen av de to. I Museet for samtidskunst hadde de montert den slik at skyggen ble ødelagt av en for lav projisering. Akkurat det var en glipp. At rommene i Museet er lite egnet vet vi allerede, og Kulturhuset i Stockholm med sin labyrintiske utstilling var i så måte en mer spennende oppdagelsesreise. Men, uansett sted – et kunstnerisk plaisir.