• Er tekstilkunsten rede til å forsvare sin posisjon i kunstfeltet? Bildet er av Anneli Enojarvi: Noidanpola-Koivula 1.

Alt, ingenting eller noe?

Av: Kristine Dybwad

Publisert:

Utgave: 7/2002

Del: 

Er tekstilkunst i dag blitt et så utvidet begrep, at det ikke lenger er meningsfullt å snakke om det? Samtidens tekstilkunstnere vil ha ubegrenset frihet i forhold til material- og teknikkbruk. Samtidig er det nettopp gjennom en fast tilknytning til tradisjonelle materialer og teknikker, at tekstilkunsten har definert sin identitet. Definisjonsproblematikken kom til uttrykk på seminaret, men druknet i en flom av foredrag.

Fra å ha vært et smalt kunstområde, omfatter altså tekstilkunsten i dag et bredt spekter av teknikker og uttrykk. Arrangørene for seminaret mente at dette krever en bevisstgjøring av vår holdning til tekstilkunst som egenart. Forsøket på å dra i gang en diskusjon omkring definering av faget, førte i hovedsak til at et skille mellom to grupper ble stadfestet. Én som ønsker å definere tekstilkunsten som et eget fagområde, og en annen som ikke ønsker en definisjon. De som er opptatt av fagavgrensing, knytter dette opp til historikk, utdanning og organisasjon. De som ikke er interessert i å definere fagfeltet, mener at dette vil virke faglig begrensende. Tekstilkunstnere vil altså ha en egen fagorganisasjon, med de fordeler det gir. Samtidig er man lite villig til å definere fagområdet med de begrensningene det innebærer.

Identitet
Gitte Magnus (tekstilkunstner og professor v/ KHiB, avd. spesialisert kunst, seksjon for tekstil), var den som tydeligst tok opp definisjonstematikken i sitt foredrag «Uten en tråd – revitalisering av tekstilkunsten». Hun spurte: Har tråden mistet sin betydning slik at det bare blir kunst igjen? Tekstilkunsten spenner i dag fra materialbasert til konseptuell kunst. Magnus mener at det er nødvendig å definere og avgrense feltet, så lenge man har en fagorganisasjon og en utdannelse for tekstilkunst. Ifølge Magnus er det ikke materialbruken som avgjør hvorvidt kunsten defineres som tekstil, men kunstnerens holdningen til materialet. Videre hevder Magnus at det er et signifikant skille mellom tekstilkunst og billedkunst. Tekstilkunst har det tekstile materialet som utgangspunkt, mens billedkunsten tar utgangspunkt i ideen. Reaksjonen på Magnus´ innlegg viste at mange tekstilkunstnere opplever begrepet som begrensende. Gir det mening å behandle materiale og idé som to adskilte størrelser?
Debatten om tekstilkunstens plass i kunstfeltet er velkjent også i våre naboland. Anna-Lena Carlsson og Anna-Karin Bylund, presenterte organisasjonen Fiber Art Sweden (FAS), et nettverk med 33 medlemmer, dannet i 1998. I Sverige fantes inntil da bare foreninger for skulptører og malere. Med FAS ønsket man å skape et forum for tredimensjonal og romlig samtidskunst, forbundet med tekstilt materiale og uttrykk. Fagområdet omtales som «tekstil-nya medier». Med dette åpner FAS for en vid definisjon av tekstilkunst. Når FAS likevel fremstår med en tydeligere profil enn Norske Tekstilkunstnere (NTK), henger det sammen med at FAS ikke er en fagorganisasjon slik som NTK. Tekstilkunstorganisasjonen skal ivareta interessene til en stor og heterogen medlemsmasse. FAS fungerer utelukkende som et nettverk, der medlemmene utveksler ideer og samarbeider om utstillingsprosjekter i inn- og utland. På nettstedet deres debatteres bl.a fagets definisjon i tilknytning til utdanningstilbudet på Konstfack (se: www.fiberartsweden.nu).

Status
Ikke bare vår egen holdning til tekstilkunst, men også andres forståelse og interesse for fagområdet, var et aktuelt tema ved seminaret. Marina Kellokumpos, kunsthistoriker fra Finland, uttrykte misnøye med fagfeltets status. Hun påpekte at kunstkritikere ofte har mangelfulle kunnskaper om feltet. Det er videre liten vilje i fagmiljøet til å satse på forskning. Når tekstilkunsten sliter med lav status og manglende interesse fra omverdenen, er det nødvendig å se nærmere på holdningene til fagfeltet. Fokus på egenart kan imidlertid bidra til økt marginalisering. Uttalelser som at tekstilkunst krever en spesiell forkunnskap for å bli forstått, vitner om en isolasjon som nok ikke vil øke interessen utenfra. Denne holdningen står i kontrast til det vide spekteret av uttrykksformer som tekstilkunsten favner.

Samhandling over faggrenser
En motvekt til det gjennomgående uttrykte savnet av respekt og forståelse fra omverdenen, var arkitekt Erik Colletts foredrag «Rom og tekstil – eller tekstur». Nye strømninger i miljøet, med et sterkere fokus på overflate, får arkitekter til å se med større interesse på tekstilkunstneres kunnskap om struktur og flate. Man ønsker i sterkere grad enn før å invitere til et aktivt samarbeid om arkitektonisk kunst – på en annen måte enn gjennom tradisjonell utsmykking. Det var oppløftende å se en rad eksempler på vellykkede samarbeid mellom kunstnere og arkitekter.
Martin Biehl, direktør ved Kunstindustrimuseet i Oslo, orienterte om planene for nytt Nasjonalt Kunstmuseum, og framhevet fordelene ved økt samhandling og kobling mellom de ulike kunstartene. Dette korresponderer godt med Erik Colletts framtidsvyer om nye muligheter til samarbeid over faggrensene. I samsvar med dette påpekte Gitte Magnus at samhandling mellom fagfelt danner grunnlaget for en nødvendig revitalisering av tekstilkunsten. Bjørn Nørgaard, billedhogger og professor, talte også for at arkitektur, kunst og design bør forenes i nye sammenhenger. Han poengterte at tekstilkunstnere, i likhet med billedhoggere, har sin styrke i kunnskap og bevissthet om materialet. Dermed blir det viktig å sette en dagsorden der materialet er essensielt.

Presisere, eller kassere, begrepet?
Seminaret skulle være en spore til bevisstgjøring om fagets egenart. En lang rekke foredrag og kunstnerpresentasjoner ga et godt bilde av et bredt fagfelt, sett både utenfra og innenfra. Det var interessant og inspirerende. Etter ti ulike foredrag var det unektelig noe vanskelig å samles til debatt, og tiden som var satt av til dette var knapp. Det førte til at debatten ble preget av uklarhet rundt problemstilling. Bredde og variasjon i uttrykk gjør det tydeligvis vanskelig å enes om en definering av fagfeltet. Uenigheten går også på hvorvidt det er viktig å definere eller avgrense fagfeltet. Både Nørgaard og Kirsten Delholm (foredragsholder, kunstnerisk leder av Hotel Pro Forma, tekstilkunstner), tok til orde for å droppe tekstilkunstbegrepet til fordel for et rent kunstbegrep. Definisjonsvegringen som kom til uttrykk, kan ha sammenheng med oppfatningen om at faget har lav status i kunstmiljøet. Er det slik at man ved å kvitte seg med begrepet vil oppnå høyere status, eller kan man oppnå dette ved å profilere seg tydeligere? Utfordringen blir i så fall å framstå som spiss og artikulert, uten å bli marginal og isolert. Hvis Norske Tekstilkunstnere ønsker interesse og forståelse utenfra, er det nærliggende å tenke at dette først vil skje når man retter blikket utover. Seminaret var i så måte et skritt i riktig retning. Ved å engasjere foredragsholdere fra andre felt, har arrangørene bidratt til inspirasjon, samhandling og interesse over faggrenser. Neste seminar fra NTK burde dessuten satse på å appellere til et bredere publikum enn egne medlemmer.