Nytt nasjonalt kunstmuseum i Oslo

Av: Anita Rebolledo

Publisert:

Utgave: 6/2002

Del: 

Interimsstyret for prosjekt Nasjonalt kunstmuseum overleverte sin innstilling Etablering og organisering av et nasjonalt kunstmuseum til Kultur– og kirkedepartementet 1. juli 2002. Innstillingen ble møtt med avisoverskrifter som: «Fortsatt skepsis til fusjon», «Mislykket visjon» og «Luftslott på Tullinløkka». Det største usikkerhetsmomentet er om det fins politisk vilje til å bevilge de mange millionene som må til for å realisere visjonen om et nytt, stort, nasjonalt museum i hovedstaden.

Planene om sammenslåing er ikke et ønske eller behov fra institusjonene selv. Det er Kulturdepartementet som i St.meld. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving. Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på kulturområdet skisserer en slik løsning for hovedstadsmuseene. Stortingsmeldingen, den såkalte ABM-meldingen, påpeker at måten arkivene, bibliotekene og museene arbeider på, er blitt mer likeartet, både når det gjelder hvordan man ordner og forvalter samlinger og materiale og formidlingsarbeidet overfor publikum. Innstillingen konkluderer derfor med at det er naturlig å vurdere nærmere hvordan et samordningspotensiale kan utvikles slik at brukerne kan få lettest mulig tilgang til kombinerte tjenester.

En kunstakse fra Universitetsgata til Grotten
ABM-meldingen ble godkjent i statsråd desember 1999. Av meldingens 141 sider, er det bare fem sider som omhandler det nye stormuseet. Likevel er det disse sidene som hittil har fått størst oppmerksomhet. Her beskrives et museumskompleks som strekker seg fra det nåværende Nasjonalgalleriet via nybygg på Tullinløkka, Historisk Museum, universitetets gamle kjemibygning i Fredriksgate 3 og Statens kunstakademi (NGO-bygningen).
ABM-meldingen ble omtalt som «det mest spennende dokumentet som er kommet fra Kulturdepartementet på lenge» (Aftenposten 18.12.99). Men journalist Arnhild Skre påpekte samtidig: «I stortingsmeldingen klargjør departementet sine intensjoner, men ikke hvem som skal betale og hvordan delingen mellom kommune og stat skal være. Blir de ikke enige, er en viktig forutsetning for 'kunstaksen' fra Universitetsgata til Grotten falt bort». Med de to tidligere, resultatløse arkitektkonkurransene fra 1973 og 1996 friskt i minne avsluttet Skre med en oppfordring til Stortinget om at den nye arkitektkonkurransen om Tullinløkkas framtid må bli den endelige, og at det legges inn en klausul i vedtaket «om at den som vinner den kommende arkitektkonkurransen, også får sitt bygg oppført».

Interimsstyret
I midten av august 2001 oppnevnte Kulturdepartementet et interimsstyre som skulle arbeide videre med planene om et nasjonalt kunstmuseum. Interimsstyrets leder var Christian Bjelland. De øvrige medlemmene var Nasjonalgalleriets direktør Anniken Thue, høyesterettsadvokat Jens Christian Thune, høyesterettsdommer Nina Frisak og stortingsrepresentant Tom Thoresen. Interimsstyret utformet et forslag til organisatorisk løsning for den nye institusjonen som ble sendt på høring til de involverte institusjonene 6. mai 2002 med én måneds høringsfrist. Da interimsstyret avga sin innstilling 1. juli 2002 anbefalte det at bare fem av de opprinnelig seks institusjonene skulle samorganiseres. Riksutstillinger skal ikke inngå i den nye institusjonen (se Billedkunst 5/02).

Vil politikerne følge opp bevilgningsmessig?
Interimsstyrets leder Christian Bjelland slår fast at realiseringen av det nye museet er avhengig av statsbudsjettene i årene framover.
– Går politikerne inn for prosjektet, må de også gå inn for det økonomiske løftet det vil føre med seg. Det må gjøres kraftfullt hvis det skal være noen vits. Når Regjeringen legger fram statsbudsjettet for 2003 får vi se forslagene og signalene som ligger der.
Også Kunstindustrimuseets direktør Martin Biehl understreker at man ikke kan være sikker på politikernes vilje til å følge opp prosjektet økonomisk.
– Norge flommer over av penger, likevel har norske politikere hittil ikke sett nytten av å investere i kultur og kulturinstitusjoner. Men jeg er optimist, og forutsetningene for å få romsligere budsjetter er til stede.
Direktør Per Bjarne Boym ved Museet for samtidskunst, mener at hele prosjektet Nasjonalt kunstmuseum er meningsløst dersom myndighetene ikke er villige til å satse. – Vi har per i dag en situasjon der tunge, nasjonale museer og museer med nasjonale oppgaver, befinner seg i en slags elendighetstilstand. Denne situasjonen er oppstått fordi museenes plass– og driftsbehov er blitt neglisjert over lengre tid. Når det foreslås en samorganisering, er dette fornuftig dersom dette blir en organisasjon som kan styre en stor satsing for å løse den kritiske situasjonen som er oppstått ved kunstmuseene i hovedstaden. Uten en stor satsing er en slik organisasjon uinteressant.
Planene om å slå sammen de fem museene i Oslo er som nevnt initiert av Kulturdepartementet. Nasjonalgalleriets direktør Anniken Thue mener at det gir prosjektet en gyllen sjanse.
– Fram til nå har politikerne opplevd at alle museene skriker om midler til å løse de samme problemene. Derfor har de tenkt: Hvorfor ikke se dette i sammenheng? Vi skal være glade – det er sjelden det er Oslo som er i politikernes fokus – tradisjonelt har satsingen skjedd i distriktene. Jeg velger å tro på alle de politiske signalene vi har fått, og at det er politisk vilje til å gjennomføre Prosjekt Nasjonalt kunstmuseum.

Selvstendighet og identitet innen den nye organisasjonen
I sin rapport foreslår interimsstyret at den nye institusjonen skal hete Nasjonalmuseet for kunst. Flere har reagert på at navnet ikke viser mangfoldet til de fem institusjonene som skal slås sammen. Eksempelvis er Museet for Kunst, Arkitektur og Design, foreslått som navn på den nye institusjonen. Christian Bjelland mener at den nye institusjonens navn ikke vil framstå markant.
Nasjonalmuseet for kunst er navnet på en stiftelse hvor dagens institusjoner inngår med sine etablerte merkenavn.
Men ord som samorganisering, samlokalisering og sammenslåing går igjen både i ABM-meldingen og i interimsstyrets rapport?
– Man skal være forsiktig med å legge for mye vekt på disse ordene. Det er ikke fem institusjoner som skal smeltes sammen – det er en feilaktig oppfatning. Institusjonene skal samordnes for å styrke ressurstilførslen. Jeg tror ikke de vil merke stor forskjell i det daglige arbeidet før og etter samorganiseringen.
Bjelland slår fast at institusjonene vil fortsette som selvstendige institusjoner også innen den nye organisasjonen, og høste fordeler ved å samarbeide på tvers av institusjonsgrensene.
Også Anniken Thue understreker at de fem museene forsatt skal ha sin egen identitet. Hun mener at sammenslåingen gir institusjonene mulighet til spennende fellesprosjekter.
– De trange økonomiske rammene vi har hatt til nå gjør at det er behov for nytenkning. Poenget er å gi hele kunstfeltet et stort løft. De enkelte institusjonene har ikke klart å løse problemene sine på egenhånd – kanskje klarer vi det sammen?

Topptung administrasjon
De fem institusjonene som slås sammen får en egen, felles toppadministrasjon, i tillegg til administrasjonene som skal styre hver enkel institusjon. Denne nye toppadministrasjonen kan derfor for utenforstående virke som et fordyrende og unødvendig ledd. Bjelland slår fast at det skal være en liten og effektiv organisasjon på toppen, og at denne nye administrasjonen ikke skal bedrive noen overstyring av de fem institusjonene.
– Den primære oppgaven vil være å gi best mulig kår til de institusjonene som inngår i det nye museet, og sørge for at de samarbeider på tvers av institusjonsgrensene der det gir bedre resultater.
Kunstindustrimuseets direktør Martin Biehl satt i en arbeidsgruppe som så på organisatorisk løsning for den nye institusjonen. Han mener bestemt at samorganiseringen ikke medfører enda flere administratorer.
– I forslaget om samorganisering er det fellesfunksjonene som er viktige og som skal gi gevinster både faglig og økonomisk. Felles administrasjon, felles konserveringsavdeling, felles magasiner, felles sikkerhetsopplegg og, ikke minst, kan forskningen ved de fem institusjonene koordineres. I dag bruker hvert av museene store ressurser på å opprettholde sine egne små fagmiljøer. En felles administrasjon gir overblikk og mulighet til å tenke mer helhetlig.

Muligheter
Martin Biehl forteller begeistret at en tettere integrasjon mellom de fem museene gir muligheter for å utforske grenseflatene mellom museenes samlinger på en ny måte.
– Våre institusjoner ble dannet for 100 til 150 år siden. Da var kunstbildet mer oversiktlig. I dag er skillelinjene mer problematiske. For eksempel kjøper både Museet for samtidskunst og Kunstindustrimuseet arbeider av tekstilkunstneren Jan Groth og smykkekunstneren Tone Vigeland. Det nye stormuseet gir mulighet til å se, studere og stille ut samlingene våre på nye og mer helhetlige måter.
Også Anniken Thue framhever tendensen til at kunsten beveger seg på tvers av disiplinene. – Arkitekter lager billedkunst, kunstnere lager design og designere lager billedkunst. Prosjekt Nasjonalt kunstmuseum gjør at vi kan se med friske øyne på de fem institusjonenes samlede materiale – det gir blant annet muligheter for samarbeid om spennende utstillinger og opplevelser for publikum.
– Nasjonalgalleriet lider under prekær plassmangel, forteller museumslektor Ellen Lerberg, tillitsvalgt i Forskerforbundet. – Det positive er at museet kan få større og bedre magasiner, større utstillingsplass til skiftende utstillinger – slik at de ikke må ta ned de faste samlingene slik de må i dag – og at konservatorene kan få bedre plass. Det samme gjelder administrasjonen og museets bibliotek. – Men samorganisering borger ikke for effektiviseringsgevinster. Ønsker man bedre og mer effektive museer er det bare for politikerne å åpne pengesekken!

Hva skjer med Museet for samtidskunst?
I ABM-meldingen står det at det fremtidige nybygget på Tullinløkka både skal løse Nasjonalgalleriets mest akutte plassproblemer og huse samlingene til Museet for samtidskunst. Interimsstyrets innstilling har fra mange hold vært kritisert for å være for vag på dette punktet. Christian Bjelland forklarer at det først må foretas en grundig vurdering av de faktiske arealmessige behov, for så å sammenstille disse med de reelle mulighetene.
– Vi har vært veldig opptatt av at samtidskunsten skal få gode kår. I dag har ikke Museet for samtidskunst permanente utstillingslokaler for samlingen. Museet viser derfor kun temporære utstillinger mens samlingen er stuet vekk i magasinene. Det må det gjøres noe med. Samtidskunsten vil ikke alltid fungere i samme type bygninger som den historiske kunsten, og bør derfor også kunne vises i helt andre arealer enn de som etableres på Tullinløkka. Det kan være tilfeller hvor det er fornuftig og interessant å vise den sammen med den historiske kunsten, mens andre ganger vil samtidskunsten tjene på å bli stilt ut andre steder og i andre sammenhenger. Dette kan medføre en todeling av samtidskunsten i utstillingssammenheng. Men i utgangspunktet bør samtidskunstens museale kjerne ligge i Tullinløkka-området, konkluderer Bjelland.
Direktør Per Bjarne Boym ved Museet for samtidskunst er optimist når det gjelder samtidskunstens skjebne i den nye institusjonen.
– Jeg ser for meg at når denne nye institusjonen er utviklet, vil den eldre kunsten og 1900-tallets kunst både faglig og fysisk befinne seg på Tullinløkka-området, mens den nyere kunsten får lokaler et annet sted i sentrum.
– Før museet på Tullinløkka står ferdig må det skje en utbygging av et nytt museum for samtidskunst et annet sted. Tullinløkka har store begrensninger både når det gjelder arkitektoniske uttrykk og mulig utbyggingsgrad. En del av samtidskunsten skal fremdeles være inne i museet. Men i dag foregår også samtidskunsten på andre arenaer, og medfører derfor en utvidelse av virksomheten. Også formidlings– og dokumentasjonsproblematikken skiller den fra mer tradisjonell kunst.
Boym nevner stedsspesifikk kunst, happenings og performances som eksempler på kunstuttrykk som kan foregå både i museet og på arenaer utenfor museet, og mener at den delen av museet som skal ivareta den nyeste kunsten har et stort vekstbehov. Han er optimistisk med hensyn til å lykkes med sine visjoner, og tenker spesielt på Bjørvika som et aktuelt område.
– Bjørvika er det området som både kan tas i bruk umiddelbart, og som er stort nok til å tåle flere utvidelser i løpet av de nærmeste decennier. Det er det bare pengene som setter begrensninger for hvor store arealer vi kan få. Flere mindre bygg vil fungere bedre enn et monumentalbygg. Den kunstneriske praksis er utvidet og det er vår plikt å ta hånd om den.
Også Anniken Thue er opptatt av at samtidskunsten skal få en god arena.
– Jeg vil ikke låse samtidskunsten ved å si at de bare skal ha ett bygg. Kanskje skal det være ett kjernebygg pluss flere bygninger? Samtidskunsten sprenger hele tiden rammer – også bygningsmessige. Derfor verken vil – eller skal – samtidskunsten «rammes inn» én gang for alle!

Hva sier kunstnerne?
Direktører, politikere, kunstkritikere og arkitekter har deltatt i den offentlige debatten rundt Prosjekt Nasjonalt kunstmuseum. De eneste som har glimret med sitt fravær er kunstnerne selv, de som skal bruke museet som scene og arena for sin kunst.
Både Laila Haugan, som blant annet arbeider med maleri, og Anne Lise Stenseth som jobber med fotografi og video, sier at det ofte er slik at billedkunstnerne forholder seg tause. – Det er synd, men det har nok noe med det verbale å gjøre. Vi uttrykker oss visuelt, ikke med ord, sier Stenseth. De mener at mange kunstnere er skeptiske til Prosjektet Nasjonalt kunstmuseum, og at det har vært for lite snakk om visning av samtidskunst.
– Vi har ingen stor kunstscene i Norge i det hele tatt, sier Stenseth. Hun mener at det er lite konkret som kommer fram i planene og at det er symptomatisk for hva som kommer til å skje. – Jeg er redd for at når bygget står ferdig, vil de sammenslåtte institusjonene sitte der inne og krangle om pengene.
I Norge snakkes det hele tiden om det nasjonale – men kunstnerne i dag arbeider på tvers av landegrenser og faggrenser, og det må planene til den nye institusjonen ta hensyn til, mener begge.
– Hvis kunstnerne fikk det som de ville, skulle et moderne museumsbygg romme og tilby egnede visnings– og arbeidsforhold for kunstnere som representerer et kunstfelt som i dag er mer komplekst, mer interdisiplinært og mer flerkulturelt enn noen sinne, sier Stenseth. Det bør også tas høyde for kunstfeltets raske forandringsfrekvens og at kunstverkets/produktets varighet ofte er temporær.
– Dette krever en åpen arkitektonisk struktur med høy fleksibilitet som kan forandres etter kunstnernes visningsbehov; eksempelvis presentasjon og visning av prosessorienterte arbeider som pågår over tid. Museet må ha laboratorier, researchrom og arkiver til bruk for publikum, kunstnere, forskere og formidlere. Her kan dokumentasjon av kunstverk av ikke-varig og elektronisk karakter har sin naturlige plass. I tillegg er det behov for scener og sosiale rom.
Ingen av de to kunstnerne har tro på at ovennevnte forhold vil la seg gjennomføre etter Kultur– og kirkedepartementets anbefaling om sammenslåing av de fem museene.
– Politikerne burde jobbe mye tettere med kunstnerne for å få en idé om hva som skjer. De henger ofte etter og klarer ikke snappe opp det som foregår i samtiden, avslutter Stenseth.
– For Museet for samtidskunst ønsker jeg nybygg, men det skal ikke ligge på Tullinløkka, sier Haugan bestemt, og føyer til hun har mer tro på Bjørvika som åsted for det nye samtidsmuseet.

Mange skjær i sjøen
Planene for Nasjonalt kunstmuseum innebærer store muligheter for de berørte kunstinstitusjonene. Men det såkalte løftet er avhengig av at mange faktorer oppfylles: At det blir reist et nybygg på Tullinløkka, at Historisk Museum får nybygg og flytter ut av bygningen i Fredriks gate 2, at den gamle kjemibygningen i Fredriksgate 3 pusses opp, at Kunstakademiets lokaler på Grünerløkka blir ferdige, slik at de kan flytte ut og NGO-bygningen rustes opp, at Riksantikvar og Byantikvar godkjenner modernisering og opprusting av disse fredede bygningene, at de to departementene som forvalter bygningsmassen på Tullinløkka-området – nemlig Kultur– og kirkedepartementet og Utdannings– og forskningsdepartementet – blir enige seg i mellom, og sist, men ikke minst, at politikerne hele perioden bevilger de store millionbeløpene som er helt nødvendige for at prosjektet skal kunne realiseres.

Litteratur:
St.meld.nr.22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving, Inst.S.46 (2000-2001) og St.prop.nr. 1 (2001-2002)
Kulturdepartementet