• To arbeidere maler veggene i utstillingsrommet i svart og hvitt kontinuerlig gjennom hele utstillingspeioden. Nedko Solakov: Life (Black & White), 1998, ett av verkene som vil bli vist under Moskva-biennalen.

    Giorgio Colombo, gjengitt med tillatelse av kunstneren.

Moskva-biennalen – fotnotenes kunst

Av: Kari J. Brandtzæg

Publisert:

Utgave: 1/2007

Del: 

Jeg befinner meg i Moskva en grå uke rett før jul. Det er nesten tre år siden jeg var her sist. Bare på disse årene har den russiske hovedstaden forandret seg betraktelig. Utallige snobbete kafeer og restauranter er poppet opp, og gatene er fylt til randen av eksklusive biler med sotete vinduer. Begrepet rush-tid eksisterer ikke i Moskva, her er det rush-tid døgnet rundt. De fleste utesteder og butikker med respekt for seg selv har døgnåpent. Bortsett fra Kreml, Lenin-mausoleet og Den røde plass er det lite

Moskva-biennalen ble arrangert første gang i januar 2005 og føyer seg inn i rekken av biennaler som har sett dagens lys siden 1990-tallet. Med utvalgte stjernekuratorer som Hans Ulrich Obrist, Daniel Birnbaum og Nicolas Bourriaud lyktes den første biennalen å plassere Moskva på det internasjonale kunstkartet. Hovedkommisær for årets utstilling, Joseph Backstein, har derfor valgt å gi de samme kuratorene ansvaret også for den andre Moskva-biennalen som åpner 1. mars 2007.
Etter utallige telefoner og bestrebelser får jeg innvilget et intervju med Backstein, som er Moskvas mektige grand old man i kunstlivet. Sammen går vi på galleriåpning hos Aidan, et av de første profesjonelle galleriene for samtidskunst i Moskva. Intervjuet finner sted etter åpningen på en av Moskvas eksklusive kafeer på hovedgaten Tverskaya. Det er sent og Backstein er sliten. Han har dessuten nylig kommet hjem fra ArtBasel i Miami hvor han har promotert biennalen. Faktisk er han så trøtt og preget av jetlag at det ikke er lett å lirke informasjon ut av ham. Jeg velger likevel å gå rett på sak:

En plikt å fullføre
– Hvilke ambisjoner har du for den andre biennalen i Moskva?
– Egentlig kan jeg vel ikke si jeg har noen ambisjoner. Jeg føler heller at jeg har en plikt til å fullføre arbeidet som ble påbegynt med den første biennalen. Vi var i utgangspunktet en rekke idealister som ønsket å utvikle en internasjonal biennale for fire år siden, og etterhvert fikk vi kulturministeriet med oss. Blant dem var også kritikeren og kuratoren Viktor Misiano. Gjennom biennalemodellen håpet vi å synliggjøre russiske kunstnere internasjonalt og bringe internasjonale kunstnere til Moskva. Det klarte vi i 2005 og det er nok også den viktigste ambisjonen med den kommende biennalen.
– Hva er motivasjonen for å arbeide med de samme profilerte kuratorene nok en gang?
– Jeg har valgt dem fordi de er internasjonalt velkjente og rett og slett de dyktigste! Det er dessuten flere kuratorer med denne gangen. I tillegg til meg selv er det Iara Boubnova, Fulya Erdemci, Rosa Martinez, Nicolas Bourriaud, Hans Ulrich Obrist, Daniel Birnbaum og Gunnar Kvaran. Denne gangen skal alle kuratorene utvikle egne utstillinger under et felles hovedtema: «FOOTNOTES about Geopolitics, Markets and Amnesia». Alt i alt vil over 80 kunstnere presentere sine verk i fem utstillinger kuratert med hver sin undertittel. Selv er jeg kurator for utstillingen «Nothing but footnotes? (Art in the Epoch of Social Darwinism)».

Kunst som fotnoter
– Kan du si litt mer om biennalens hovedtema og din egen tilnærming til dette?
– Kuratorene vil at hovedprosjektets fem utstillinger skal struktureres som en bok med kapitler hvor tilskueren kan gå inn i ulike samfunnsmessige temaer fra ulike ståsteder. Et mål er å problematisere kunstsituasjonen i dag etter de radikale geopolitiske forandringene som har preget verden siden 90-tallet. Disse politiske omveltningene er ikke over og vi mener de har følger for kunstens status i samfunnet. Vi spør oss om kunsten og kulturen har mistet sin «legitimerende funksjon», slik vi kjenner den fra tidligere perioder da kunsten ble en nødvendig ideologisk komponent for samfunnet, være seg sosialistisk eller kapitalistisk. Kanskje man i dag kan snakke om kunst som fotnoter, som marginale kommentarer til globale, makroøkonomiske kamper? Årets biennale ønsker derfor å synliggjøre de radikale fotnotene som kunsten bidrar med for å se og forstå de endringene vi står midt oppe i.
– Nicolas Bourriaud har sagt at han ønsker å organisere sitt «kapittel» som «kapitalismens landskap». Og du har kalt ditt for «Nothing but footnotes? (Art in the Epoch of Social Darwinism)». Temmelig tunge politiske problemstillinger og dystre utsikter både for kunsten og samfunnet?
– Ja, man kan godt si at situasjonen er dyster. Det er derfor viktig å påpeke kampen for kunstens overlevelse som pågår daglig i vår globale tidsalder. Men er denne kampen mer smertefull sammenlignet med tidligere historiske perioder? For meg førte Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens kollaps i 1991 til sluttpunktet for en lang historisk epoke, der både kunsten og kulturen var avgjørende for den ideologiske utformingen. Den nyliberale virkeligheten har utfordret kunsten til å utvikle nye overlevelsesstrategier. En av disse strategiene mener jeg er utviklingen av kunstverk som kjemper mot den dominerende underholdningsindustrien og populærkulturen. På mange måter kan man si at det er mer komplisert å være kunstner nå enn under et totalitært regime.

Bringer internasjonale stjerner til Moskva
– Flere kunstnere og kuratorer jeg har møtt i Moskva, er skeptiske til utviklingen av kunstens muligheter og mener at flere kunstnere kompromisser for å tilfredstille et voksende marked av nyrike som har lite eller ingen kunstkompetanse. Samtidig er det russiske samfunnet nå preget av en sterkere grad av sensur av både medier og kunst som berører betente temaer knyttet til religion og politikk. Er biennalens tema også en kommentar til situasjonen i Russland?
– Nei, det vil jeg ikke si. De som vil kan lese det slik, men det er først og fremst en kommentar til en generell internasjonal situasjon i kunstlivet.
– Få russiske kunstnere er invitert til biennalen. Kan du si noe om utvalget av kunstnere og de mange spesialprosjektene som er under organisering i tilknytning til biennalen?
– Et viktig formål med biennalen er å bringe internasjonale stjerner til Moskva slik at russiske kunstnere får mulighet til å se dem. I år er Pipilotti Rist, Jeff Wall, Valie Export, Yoko Ono, Robert Wilson og Darren Almond invitert til å vise sine verk. I tillegg er det iverksatt 30 spesialprosjekter som først og fremst er kuratert av russere. Blant annet er Oleg Kulik kurator for utstillingen «I believe» og Katya Degot for «Urbanist Formalism». I disse utstillingene vil det først og fremst være russiske kunstnere, mens det på hovedutstillingen kun er representert åtte. Blant disse er Olga Chernysheva, Sergey Bratkov, Jurij Leiderman og Aidan Salakhova.
– Du må ha et enormt apparat bak deg for å få alle disse prosjektene opp å stå til 1. mars?
– Ja, vi er mange som arbeider med realiseringen, og regjeringen gir to millioner dollar for å få dette til å gå rundt. I tillegg kommer andre sponsorer og ambassader som støtter de internasjonale kunstnerne. Biennalens mange utstillinger og prosjekter vil pågå i ulike lokaler rundt i hele byen. Denne gangen har jeg også ønsket å fokusere på formidlingsprogrammet. I forbindelse med åpningen kommer både Judith Butler og Hal Foster for å holde foredrag, som en oppfølging til konferansen «Thinking Worlds» som ble organisert i oktober.
– Har du allerede noen planer for den tredje Moskva-biennalen?
– I dette landet vet du aldri om det blir en tredje biennale. Med Backsteins lakoniske kommentar ender vår samtale. Fortsatt er ikke alt like forutsigbart og enkelt i det enorme landet som vakler mellom ytterpunktene kapitalisme og putinisme, demokrati og diktatur, fattig og rik, sentrum og periferi, øst og vest.

Moskva-biennalen vises til 1. april. 2007.