«Kunst finner sted» – nordisk konferanse

Av: Mari Aarre

Publisert:

Utgave: 6/2002

Del: 

I år feirer Utsmykkingsfondet 25-års jubileum og Norge har formannskapet i Nordisk Ministerrård. I denne anledning gikk Utsmykkingsfondet og Kultur- og kirkedepartementet sammen om å arrangere en to-dagers nordisk konferanse. Den skulle omhandle kunstens rolle i offentlig stedsutvikling.

Konferansen ble avholdt i Oslo 18. og 19. september 2002, og nærmere 200 aktører i spennet fra kunstliv til byråkrati var invitert. Målsettingen var klar: Konferansen skulle være et møtested. Et sted hvor man gjennom foredrag og sosialt samvær kunne utveksle erfaring og kunnskap rundt problemstillinger knyttet til kunst i offentlig rom. Og konferansens agenda var bred. Kunst i offentlig rom skulle ikke bare betegne utsmykking i tradisjonell forstand, men også innbefatte kunstens og arkitekturens karakterer som stedsetablerende faktor, samt kunstinstitusjoners rolle i det offentlige rom. Konferansens tittel, «Kunst finner sted», var derfor dekkende; det handlet om kunstens plassering på steder, og samtidig kunstens mulighet for å selv å være stedsskapende.
I det offentlige rom finner man Norges største og mest sammensatte kunstsamling. Det er også den samlingen som har best «besøkstall». For mange er også denne kunsten den eneste man kommer i berøring med. Det er derfor en kunst som har et stort potensiale, men som også setter særlige krav. Kunsten skal svare til økonomiske, politiske, praktiske, sosiale og estetiske fordringer. Det er derfor en kunst som i stor grad kommer til i et samarbeid, og som krever dialog mellom kunstner, oppdragsgiver og øvrige omgivelser.

Monument-tradisjonen
Denne dialogen ble tydeliggjort på konferansen. Foredragsholderne dannet et solid utvalg av faglig kompetanse, og tilnærmingene til problemstillingene varierte tilsvarende. Kunsthistoriker Olga Schmedling startet konferansen med en gjennomgang av kunst i det offentlige rom i de siste 200 år. Ulike paradigmer har ligget til grunn for de valg som er blitt gjort, og den offentlige kunsten har gjennom årene fått i oppgave å tjene ulike funksjoner. I Norge ser vi særlig resultater etter det Schmedling kaller det figurative-kollektive paradigmet – noe som særlig kom til uttrykk i etableringen av nasjonalstaten. Rundt midten av 1800-tallet ble maktens sentra lokalisert i hovedstaden, og de ulike maktinstansenes mandat skulle fremtre gjennom byggets ytre. Slik rytterstatuen av Carl Johan foran slottet presenterer en statsbærende ikonografi, og løveparet ved stortingets inngang tjener den symbolske rollen som maktens dørvoktere. Ved modernismen led den arkitektoniske monument-tradisjonen nederlag til fordel for rasjonalisering og standardisering. I dagens samtidskunst-paradigme blir de historiske elementene utsatt for lek; relasjonen mellom tegn og det betegnede blir forskjøvet og problematisert. Et eksempel er Oslos nye tinghus, der de tydeligste maktreferansene er fraværende. I stedet ser vi et spill over denne tradisjonen: Små relieffer som viser fragmenter av symboler innen lov og rett, preger byggets frontvegg.

Kunstens rolle i et totalbyggverk
Kjetil Thorsen er prosjektdirektør og arkitekturansvarlig i Snøhetta as – arkitektkontoret som vant konkurransen om Den Norske Opera. Utsmykkingen av operaen blir for øvrig den mest omfattende i utsmykkingsfondets historie, 30 millioner er satt av til formålet. Dette er en enorm utfordring for det nyoppnevnte utsmykkingsutvalget, og samtidig en stor mulighet for norsk kunstmiljø.
Thorsen var opptatt av kommunikasjonen mellom arkitekter og kunstnere. Med utgangspunkt i det nye operabygget fremhevet han kunstens vesentlige rolle for et totalt byggeverk, og påpekte et nødvendig og nærmere samarbeid mellom yrkesgruppene i større byggeprosjekter. Kunstnerne kommer ifølge Thorsen altfor ofte inn i siste runde, for å utsmykke innenfor allerede ferdige planer. Skal kunstnerisk utsmykking fungere best mulig, er det viktig at kunsten blir en integrert del av bygget. Da oppnås bedre muligheter for å danne sammenhengende strukturer mellom arkitektur og kunst – og slik sikres mer enhetlig estetikk. Aller helst så Thorsen at samarbeidet startet allerede ved utarbeidelsen av konkurranseutkastet.

Utsmykking i en sosial kontekst
Sosiolog Oddrun Sæter arbeider for tiden med en doktoravhandling om by- og stedsutvikling i Oslo indre øst. I sitt foredrag rettet Sæter oppmerksomheten mot kunstnernes etiske ansvar. Som en motsats til begrepet «offentlig rom», benyttet Sæter «det sosiale rom» – et begrep som i sterkere grad understreker de offentlige rommenes kvaliteter som møtested for mennesker – med særlig vekt på mindre fellesarealer, eksempelvis nærmiljøer i bydeler. Når kunst plasseres i dette offentlige eller sosiale rom, er det kunsten som kommer til betrakteren – og ikke omvent. Slik blir kunsten et element i en sosial kontekst. Dette skaper nye problemstillinger for kunsten – men ikke minst for betrakteren, som er Oddrun Sæters studieobjekt.
Sæter stilte flere spørsmål i sitt foredrag enn hun ga svar. Vet man for eksempel alltid hvilke interesser kunst i det offentlige rom er tenkt å tjene? Kunstnerisk utsmykking er ofte et ledd i oppgradering av boligområder. Den bidrar til å skape orden i rom. Konsekvensene har likevel ofte vist seg å være økonomisk oppgradering fremfor sosial utbedring. Konsekvensene er at disse rommene ofte blir til lukkede rom som økonomisk bedrestilte beboere overtar. Kunsten har altså potensiale til å transformere rommets verdi – med sprikende konsekvenser.

Resultater
Utøvere og forvaltere av kunstfeltet rettet gjennom sine foredrag oppmerksomheten mot de utfordringer man står overfor i offentlig stedsutvikling i dag. Alt i alt ble konferansen et sterkt incitament på kunstens rolle i det offentlige rom: som visuell og intellektuell utfordring, som trivselsskapende og sosialt element eller som sosiologisk og politisk faktor. For mange av deltakerne var nok likevel høydepunktet nettopp muligheten for å kunne møtes til samtaler på tvers av profesjoner. Dette er i seg selv en vesentlig stimulans innenfor fagområder som ikke er bortskjemt verken med inspirasjonsseminarer eller lekre lunsjer.