• Charlotte Thiis-Evensen

    Eline Mugaas

Iscenesatt kunstformidling i SAFARI

Av: Yngvild Færøy

Publisert:

Utgave: 6/2002

Del: 

Mange kunstnere har følt seg nokså hjelpeløse i møte med kulturjournalisten, og ikke alltid vært glade for den måten deres kunst har blitt presentert i media. Reporter i NRK1s kulturprogram Safari, Charlotte Thiis-Evensen, ønsket å snu opp ned på denne maktbalansen.

I sin portrettserie har hun gått inn i kunstnernes arbeidsprosess, med seg selv som aktiv deltager. Kunstnerne fikk i oppgave å lage et verk hvor de skulle stille ut eller kommentere kulturjournalisten. De ferdige verkene skal til slutt stilles ut på Fotogalleriet i Oslo. Hun forteller om bakgrunnen for prosjektet:
– I mitt arbeid med kunstformidling har jeg laget mange typer reportasjer. Noen ganger har jeg gått inn som en deltager i kunstnerens situasjoner, og nærmest samarbeidet med kunstnerne. Dette har jeg fått god respons på, både fra kunstmiljøet og andre. Da vi fikk pålegg fra ledelsen om å bli mer synlige, var det naturlig for meg å gå et skritt videre med denne metoden. Jeg ønsket å gi slipp på min autoritære rolle, ved å utsette meg selv for det samme ubehaget som kunstnerne føler i en intervjusituasjon.
Form-eksperimentet har resultert i ulike situasjoner. Hun har danset tango med direktøren på Astrup Fearnley-museet, sprunget rundt i Berlins gater utkledd som flyvertinne, og gått ned på alle fire for å agere hund. Dette har vakt oppmerksomhet i pressen, nylig ble Eline Mugaas´ nakenbilde av henne brettet ut i Dagbladets helgebilag.
Er det ikke litt ironisk at det ender opp med at du er den som blir portrettert i Magasinet, og sannsynligvis i større grad enn kunstnerne vil blir husket?
– Jo. Jeg håper inderlig at det ikke er det som blir sittende igjen, det er ikke min intensjon. Man kan spørre om prosjektet har noe for seg, og det er jo nettopp slike spørsmål jeg har ønsket å stille: Er TV-formatet forenlig med god kulturjournalistikk? Er det mulig å yte kunstneren og kunstverket rettferdighet i seks minutters reportasjer, eller er det dømt til å bli overfladisk? Det kan hende at jeg ved å løse oppgaven på denne måten, blir et offer for dette selv. Jeg mener likevel at disse reportasjene kommer kunstnerne og deres prosjekter tilgode. Jeg har tenkt veldig nøye igjennom hva som kjennetegner den enkelte kunstner, og hvordan jeg skal være tydelig og rettferdig i forhold til det de holder på med. Jeg har prøvd å tenke helhetlig, men det blir nødvendigvis forenklende. Men det er slik TV-formatet er, og det må man nesten leve med hvis man vil jobbe med fjernsyn. Etter min mening er det bakstreversk å la være å gjøre kunstjournalistikk fordi man ikke får det akkurat som man vil.
Du ønsker å utfordre maktforholdet mellom intervjuobjekt og journalist. Men du sitter fortsatt på regien av TV-innslaget. Hadde ikke det ultimate rollebyttet vært å la kunstnerne få full frihet fra A til Å?
– Nei, dette handler ikke om å gi fra seg regien, det handler om å undersøke forholdet oss imellom, og se hva som skjer når man gjør noen grep i forhold til det. Mange vil si at jeg til syvende og sist likevel har det siste ordet. Men sånn har det faktisk ikke vært i denne prosessen. Kunstnerne har vært mye mer pågående enn jeg har vært vant til fra tidligere. Noen har sett innslagene gang på gang og kommet med innspill helt fram til sending. Jeg på min side har for eksempel heller ikke kunnet gå inn i mørkerommet til Eline Mugaas og retusjere bort det jeg ikke likte i bildet av meg selv. Man er jo veldig forfengelig, både som kunstner og journalist, og bildet man har av seg selv stemmer ikke alltid med det andre har av deg. Det er noe av det jeg forsøker å fokusere på i denne portrettsituasjonen. Jeg vet jo at mange av kunstnerne synes resultatet blir mangelfullt. Men som sagt; det er vanskelig å unngå. Det er likevel ikke så enkelt som at journalisten har all makt. Man kan snu opp ned på problemstillingen, og si at kunstnerne kanskje utnytter meg; at de får full pott og blåser i at det blir litt overfladisk. De får redigert en kostbar video, får vist kunsten sin på TV og får være med på utstilling.
Når det gjelder selve kunstproduksjonen, hvor går grensene for hva du ville blitt med på?
– I utgangspunktet satte jeg ingen grenser ved selve iscenesettelsen, jeg kunne nok vært med på ganske mye. Men jeg synes nok at det i enkelte av prosjektene har gått litt vel langt – det har vært slitsomt. Men det var jo en del av avtalen. Hvis jeg skulle sette begrensinger i forhold til hva de skulle gjøre med meg, så måtte de ha samme mulighet.
Denne sesongen med Safari er faktisk den siste i rekken. Til jul skal programmet legges ned, og med det forsvinner hele den sendeflaten som en gang på 80-tallet het PAN og varte i en time. Charlotte Thiis-Evensen har jobbet lenge med kulturformidling i TV, og var en av initiativtagerne bak Kunst NÅ, som gikk på NRK for noen år siden. Hun forteller at mens Kunst NÅ søkte å belyse billedkunsten mer tematisk, tilbyr Safari en bredere dekning av kulturfeltet. Det fungerer som en avis der hver enkelt journalist signerer sin egen reportasje. Flere av journalistene dekker billedkunst, men Thiis-Evensen mener at hennes reportasjer skiller seg ut fordi de er relativt smale.
Driver du med underholdning eller opplysning?
– Begge deler. Jeg synes det er viktig å gi folk lyst til å bli bedre kjent med samtidskunst. Det er veldig synd hvis man nå skal slutte å vise feature-reportasjer om kunst på fjernsyn, noe det er fare for når Safari nå blir lagt ned. Da sitter vi igjen med den typen dekning som gjøres i Store Studio. Der sveiper man innom Louise Bourgeois utstilling på Museet for Samtidskunst, viser et bilde av hennes edderkopp-skulptur, og feller en subjektiv dom av typen; «dette liker jeg» eller «dette liker jeg ikke».
Du har selv hospitert på Statens Kunstakademi. Prøver du med ditt iscenessettelsesprosjekt å viske ut grensene mellom journalistikk og kunst?
– Jeg mener at jeg arbeider i krysningspunktet mellom kunst og media. Om det er kunst blir opp til andre å vurdere, selv er jeg ikke så veldig opptatt av det, jeg er opptatt av å fortelle gode historier.
Synes du at du har lykkes med ditt prosjekt?
– Det er vanskelig å si før utstillingen er ferdig, men jeg er fornøyd med hvordan reportasjene mine har blitt så langt, og jeg er fornøyd med det samarbeidet jeg har hatt med kunstnerne. Men jeg også kritisk til mitt eget prosjekt, og det bør jeg være.
Prosjektet fullendes altså på Fotogalleriet i desember, når de 7 ferdige kunstverkene stilles ut sammen. Der vil man ikke kunne se TV-reportasjene, men fotografier og videoer som kunstnerne har laget. Kunstnerne som har deltatt er Eline Mugaas, Ina Eriksen, Signe Marie Anderssen, Børre Sæthre, Jon Løvøen, Mette Hellesnes/Vanessa Baird og Talleiv Taro Manum.