Mens vi venter

Av: Geir Tore Holm

Publisert:

Utgave: 6/2002

Del: 

Det er halvmørkt når publikum kommer inn i gallerirommet, klargjort for Niande samtale. På en magikers vis har Kurt Johannessen satt ei forventningsfull stemning i emning. Klargjøring er Kurt Johannessens styrke og skal vise seg å være det bærende også i dette performance-stykket.

Han er som vanlig kledd i sin svarte dress og uten sko på beina. Fra taket henger sju nakne lyspærer. På golvet står ei salatskål i stål, halvfull av honning. En spiss liten vulkantopp av gråblå valmuefrø reiser seg i bakgrunnen. Elementene er få og må være valgt med omhu.
Uten særlig forvarsel begynner Kurt Johannessen ei snublende vandring mellom lyspærene. Vandringa avbrytes med at han vasker seg med honning og fortsetter med at han går tett opp i mot lyspærene slik at de kleber seg til det honningvaska ansiktet. Varmen fra lyspærene mot øyelokkene gjør at han må rykke hodet unna, men han fortsetter likevel å berøre pærene. For å kunne ta på de varme lyspærene dypper han sine klebrig hender i valmuefrø. Lyspærene skrues ut, en etter en, og skyggespillet blir sterkere.
Fulgt av en søvnig, nesten uhørlig mumling, druknes rommet i mørke og i et vulkanutbrudd i miniatyr tas fem små lommelykter frem fra frøtoppens indre. De plasseres først i lyskasterposisjoner rundt den omforma toppen og projiserer et landskap på veggen bak. Ved fjellets fot ser det ut som et monster holder til. Monsteret, dvs. Kurt Johannessen, forandrer bildet når han stikker lommelyktene inn i munnen. De må tvinges inn når munnen blir full, for at alle fem skal få plass. Etter den uskyldsbrutale, orale inntrengningen blir han liggende rolig med hodet svakt lysende, som om det var fylt med glødende kull.
Publikum sitter lenge stille etter at seansen avsluttes, sortien er like umerkelig som entreen, og øynene venner seg til lite lys.
Hva er det så Kurt Johannessen gjør oss klare til? Han formår å sette oss i ei undring og forventning til at performancen han fremfører skal gi oss ei forklaring. I hvert fall en mulig sum av elementene og handlingene. Det rituelle gir et preg av ei ligning som skal gå opp.
Som et insekt blir han trukket mot lyskildene og biproduktet honning forsterker forbindelsen til insektriket. Som et menneske, i sin menneskelige fortvilelse, famler han rundt i det mørket han befinner seg i. Lengselen mot lyset er karakteristisk for bildet på et potetkjellermenneske, et menneske som har stengt seg inne med vinterforrådet og bare kan forestille seg dagslyset. Samtalen dette mennesket fører er med potetene og seg selv. I tankene sine kan han transportere seg ut og til og med møte vesener fra det ytre rom. Drivstoffet er næringa i potetene, ikke lyset. Lyset er en idé, kanskje guddommelig. Som for at et frø skal spire må også dette urmennesket ha lys. Potensialet ligger der. Voldsomt.
I det hele tatt er det et tilværelsens nullpunkt Kurt Johannessen vil ha oss nært. Fra tidligere performancer (han arbeider i serier og har holdt en nerve siden midten av 80-tallet) er den smålåtne samtalen gjennomgående. Ei slags absurd terping. Han har allikevel ikke latt syntaksen bryte sammen og beholder en poetisk potens.
Det er dette poetiske potensialet som etter min mening holder kompleksiteten i performancen unna og ikke slipper betrakteren til. Til det er performancen for beregnet og teknisk veldreid i sin teatralitet. De visuelle godbitene forfører og trollbinder, men utfordrer ikke mine assosiasjonsbehov tilstrekkelig. Niande samtale er sånn sett ingen gavepakke, selv om givergleden er stor.