• Anthony McCall og Andrew Tyndall: Argument, stillbilde. LUX, London

Stemmer som utdyper hverandre

Av: Nina Schjønsby

Publisert:

Utgave: 7/2007

Del: 

I OCAs velkomponerte seminar «Film as a Critical Practice» på Frogner kino ble filmens relasjon til dagliglivets politikk på 1960- og 70-tallet et gjennomgående tema. De ulike filmene og foredragene kommenterte hverandre i form av gjensidige henvisninger, felles berøringspunkter og friske orddueller, så vel som mer skjulte dialoger i tid.

Det hender jeg blir begeistret for filmer før jeg ser dem. Slik var det med Anthony McCall og Andrew Tyndalls Argument (1978), som inngikk i seminarets filmprogram, kuratert av Ian White fra Whitechapel Gallery i London. En slik avstandsforelskelse gjør at selve filmmøtet får et nervøst skjær, hvor faren for skuffelse er overhengende. I Argument er lyd, tekst og bilde ute av sync. Det var jeg forberedt på, likevel blir filmen en fysisk påkjenning: McCall og Tyndall dissekerer en utgave av New York Times, og kommenterer skjulte mønstre i reklamer for herreklær. Drøssevis av refleksive og godt tenkte betraktninger om forholdet mellom lyd, tekst og bilde settes i spill. Tekstfragmenter løper over lerretet, og før jeg får lest dem ferdig forsvinner de. Lydsporet utgjøres av mannsstemmer som i hovedsak opererer uavhengig av tekst og bilde. Filmen koker, og selv om jeg etter hvert finner meg i at deler av den går meg hus forbi, har jeg hendene fulle med å ordne brokker av mening til en slags helhet.
Laura Mulvey, professor i film og medier ved University of London, fremhevet hvordan betrakterens rolle i dag er endret fordi vi, rent teknisk, har makt til å gripe inn i filmens tidsforløp: fryse øyeblikk, kontrollere hastigheten, loope eller sløyfe passasjer. Vel vitende om at Argument ikke blir den samme hvis filmens tidslinje forstyrres, gleder jeg meg til å se filmen igjen med en fjernkontroll i hånden.

Motargumenter
Filmskaper Harun Farocki påpekte at han har hyret inn kvinnelige kommentatorer i flere av filmene sine, simpelthen for å unnslippe assosiasjoner til paternalistisk voice-over-bruk. Dette poenget ble utdypet av Arguments feministiske motstykke, filmen Sigmund Freud’s Dora (1979). Den er et direkte svar på samtidens kritikk av den maskuline dominansen i Argument. Også i Sigmund Freud’s Dora danner lyd, tekst og bilde et intrikat flettverk, men her får McCall og Tyndall hjelp av Claire Pajaczkowska og Jane Weinstock til å kommentere reklamesnutter beregnet på kvinner og innføre oss i Freuds mer enn tvilsomme diagnostisering av Dora.
I likhet med de to filmene har flere av seminarets innlegg godt av hverandres selskap. I velformulerte og bevisst repetitive ordelag fremhevet kunstner og foreleser ved Princeton University, Keith Sandborn, den betydningen Debords tekster hadde for folks politiske bevissthet i 1968. Professor i litteratur ved New York University, Kristin Ross, påpekte at et ensidig fokus på Debord underkjenner betydningen av «militante» og mindre kanoniserte filmer. Da Ross i tillegg hevdet at de franske oversettelsene av Moa og Che Guevara, samt tekster av Sartre, egentlig hadde større plass i den tidens kollektive bevissthet, oppsto en aldri så liten krangel: En oppvisning i kolliderende historieoppfatninger og et oppmuntrende tegn på en historieskrivning i bevegelse.

Dialoger uten ende
I Argument blir auditive, tekstuelle og visuelle elementer repetert. Like fullt er det i hovedsak skinnrepetisjoner med lunefulle små forskyvninger som utgjør filmens hovedingredienser. Forholdet mellom original og kopi, samt ulike typer repetisjoner, ble utdypet av kunstner og skribent Hito Steyerl. Ved å fortelle om sin iherdige, men mislykkede jakt på et klipp fra den jugoslaviske filmen Slaget ved Neretva (Bitka na Neretvi, 1969) illustrerte hun hvordan en original kan gå tapt i den bunnløse roteskuffen som utgjør vår tids digitale arkiv: et arkiv som bearbeides av stadig flere og til stadighet. Med henvisning til Deleuzes teori om ulike repetisjoner, fremhevet hun hvordan en tidligere uuttalt formulering nettopp kan gi skinn av å være en kopi.
Steyerl tegnet et bilde av arkivet som kan minne om den overveldende verdenen av dokumenter som beskrives i J.L Borges’ Biblioteket i Babel: En slags bakhtinsk polyfoni, en uendelig vev av dokumenter som inneholder gjensidige referanser. Ikke ulikt stemmer fra forskjellige hold som utdyper hverandre.