Minimal kritikk

Av: Ingrid Lønningdal

Publisert:

Utgave: 7/2007

Del: 

Med ønske om å høre hvordan kunstnerne opplever norsk kunstkritikk inviterte Kritikerlagets kunstseksjon tidligere i høst til debatt under headingen «Kritisk blikk på … kunstkritikk». Det skulle vise seg å foregå uten den helt store friksjonen. Fremfor rabalder og direkte konfrontasjon, fremstod forsamlingen forbausende samstemt.

På Mono i Oslo var en salig blanding kunstnere, redaktører og kritikere stuet sammen med øl i hånden, og i panelet, ledet av Marit Paasche, satt Ida Ekblad, Ane Hjort Guttu og Per Gunnar Tverbakk. Sistnevnte innledet med å fortelle at han synes den norske kunstscenen fremstår rikere nå enn for ti år siden. Det nye mangfoldet, mente Tverbakk, har sammenheng med at antall kunstnere og prosjekter har økt betraktelig og dermed skapt behov for både flere kritikere og aktuelle fora. Kunstscenen har blitt mer kompleks, den er profesjonalisert og består av en rekke orienteringer. Paneldeltakerne syntes enige i fremstillingen, og kunstkritikk.no ble nevnt som et av de nye positive tilskuddene.
– Jeg er imidlertid noe skeptisk til kunstkritikk.no, på tross av nettstedets demokratiske intensjon, fremholdt Tverbakk. – Ofte legger redaksjonelle forhold bånd på kritikeren, og når man her har større frihet og muligheter hadde jeg forventet en annen og mer dyptgående form for debatt og også mer eksperimentering med formen.

$preview.end$

Kritikerens oppgave
Panelet ble utfordret til å snakke om forventningene de har til kunstkritikken, og Ida Ekblad kommenterte at det ofte virker som om kritikerne mangler erfaring med kunsten som vises – spesielt den som vises på den unge kunstscenen – og oppfordret dem til å følge bedre med.
Tverbakk hadde utformet en ønskeliste, der første punkt var økt fokus på innhold og kontekst. Fremfor å skrive om det de ser, foreslo han at kritikerne tar tak i hva arbeidene betyr gjennom å kontekstualisere, som å sette verk i sammenheng med pågående debatter eller tidligere arbeider i kunstnerskapet. Slik det er nå mente han at kontekstbasert kunst lett overses, blant annet som en følge av kritikkens form. Videre ønsket Tverbakk seg en kritikk som ikke konkluderer, men åpner for videre diskusjon. Og at de som skriver personlig blir bedre på nettopp det.
– Kritikkens oppgave er å forløse potensialet i møtet mellom verket og verden, sa Ane Hjort Guttu. – Jeg savner høyere nivå og mener kunstkritikken kommer dårligere ut sammenlignet med for eksempel en del litteraturkritikk.
Hjort Guttu ytret også et ønske om at kritikerne, i tillegg til å synliggjøre problemer og muligheter i verkene, hadde sett mer på hvordan metastrukturer innvirker på arbeidene, kunstnerne og kunstverdenen. Blant eksemplene hun viste til var gallerienes utstillingsprofil, kulturpolitiske føringer, mangfoldsåret og kunstpolitikk generelt.
– Kritikeren bør si noe om hva kunsten styrer og hva den styres av. På denne måten kan kritikeren formidle hvorfor kunst er viktig, avsluttet hun.
Kritiker Christer Dynna repliserte at dette, etter hans syn, er kulturredaksjonenes anliggende, og at kritikerens oppgave er å gjøre en estetisk bedømmelse.

Temperatur og tydelighet
Marit Paasche forsøkte med jevne mellomrom å pense panelet og publikum inn på spørsmålet om temperaturen på debatten rundt kunst her til lands. Er den lav som en følge av kritikken selv, kunsten eller samfunnet? Men til tross for at alle tilsynelatende kunne enes i at den offentlige debatten rundt kunst er laber, var det få konkrete innspill til hvordan situasjonen kan endres.
Marianne Hultman, intendant i Oslo Kunstforening, kommenterte at kunstkritikken ikke har den samme sterke posisjonen som tidligere, da man kanskje startet som kunstkritiker, rykket opp til intendant og endte som direktør ved et museum. Dette i kombinasjon med at skandinaver er konfliktsky, mente hun har mye å si for temperaturen.
– Jeg savner dessuten kritikk av kuratoren, for det er jo slik at både kritikeren og kuratoren har en formidlingsoppgave, fortsatte Hultman. – Det skrives sjelden om hvordan utstillinger er installert, hvordan kuratorene har tenkt og om de har lykkes å formidle det gjennom hengningen. Oftest tar kritikeren for seg enkeltverk uten å presentere sammenhengen.
Som eksempler på debatter der man hadde sett konfliktlinjer, trakk debattantene frem Ina Blom som i Morgenbladet kritiserte anmeldelsene av Torbjørn Rødlands utstilling «Uglesommer» på Haugar kunstmuseum, og Nora Ceciliedatter Nerdrum og Sarah Sørheim som i samme avis betegnet kritikernes resepsjon av Matias Faldbakken som ekskluderende.