• Fra Morten Krohgs «Rekonstruerte minner». Tekst ved montasjen: «I am told that the past is never separated from the present. What happened any time is itself always nearby in the here and now: A person, a breath, a rock, a structure, a slope, a breeze, a sound. Andrea Geyer, Spiral Lands. Footnotes. Documenta 12, Kassel 2007»

    Bente Sommerfeldt-Colberg

Hverdagslivets suvenirer

Av: Torill Østby Haaland

Publisert:

Utgave: 7/2007

Del: 

Det er ikke mye i den nye utstillingen til Morten Krohg som minner om de politiske tidene med Gras-gruppa på 1970-tallet. Prosjektet «Rekonstruerte minner» er av en atskillig mer subtil karakter.

Krohg er imidlertid fortsatt motstander av kunst for kunstens skyld. Han drar virkeligheten inn i gallerirommet slik han også har gjort tidligere i sine Rauschenberg-inspirerte assemblager. Men denne gangen fremstår de funne objektene mer som utstilt på et kulturhistorisk museum.
Utgangspunktet for prosjektet er en låve på en gård i Sande som Krohg kjøpte i 1999. I forbindelse med restaureringen av låven, har han samlet objekter som viser til det livet som har blitt levd her i årenes løp. Utstillingen er som en museal fremstilling av en arkeologisk utgravning av vår egen nære fortid. Rustne spiker, dyreskjeletter, porselensskår, gammelt bestikk, tomme sardinbokser osv. er møysommelig plassert i 60 små bokser på 20 utstillingsbord. Til hver boks hører et tekstsitat. Sitatene er hentet fra forskjellige kunstteoretikere, filosofer, forfattere og kunstnere. De er innholdsmessig løst knyttet til gjenstandene i boksene, og bryter med enhver forventning om forklaring. Tekst og objekt spiller tilbake på hverandre istedenfor å bygge opp under et hierarkisk forhold. Istedenfor å svare på spørsmål, åpnes det for dem.
Et sitat av Mieke Bal fremstår for meg som sentralt for hele prosjektet: «The narrative of viewing rivals the narrative of memory, whose presence one senses but cannot grasp. For the memories here are not narrated: they are just put there, like the found objects that they, in fact are. Memories are found objects that we routinely integrate into narrative frames derived from the cultural stock available to us». Krohg gjør minnene til noe håndfast og visuelt ved hjelp av de funne objektene. Både tekstene og gjenstandene er dratt ut av sin opprinnelige kontekst for å danne grunnlag for ny meningsdannelse hos betrakteren.
Et sentralt tema i utstillingen er forfall. I likhet med mentale minner er tingene forgjengelige. Materialet som vises i boksene har delvis gått i oppløsning av rust, råte eller annen form for slitasje. Likevel handler det ikke om pessimisme. Snarere nostalgi, noe tittelen også tilsier. Ved at tingene er plukket opp og tatt vare på, og ved at prosjektets utgangspunkt er en låve som var i ferd med å restaureres, motarbeides forfallet.
Krohgs egen fortid er også tilstedeværende i verket. Det eksplisitt politiske dukker tidvis opp, som i Majakovskij-sitatet fra den revolusjonære teksten «Ordre til kunstnernes armé» (1918). Det refereres til Krohgs legendariske slekt, som i boksen med et fotografi av Oda Krohg. På denne måten kommer kunstnerens forhistorie til syne som en slags freudian slip. Verket fremstår likevel ikke som selvbiografisk; som betrakter blir man minst like opptatt av egne minner og assosiasjoner som av Krohgs bakgrunn.
Når det gjelder sitatene sett under ett, har Krohg valgt tekster som sikkert har betydd mye for ham både i hans kunstneriske virke, og i hans lærervirke. De fungerer imidlertid ikke alltid like godt i denne sammenhengen. Tidvis smaker det litt av namedropping, og det kan virke forstyrrende i det man er i ferd med å fordype seg i de inntagende boksene. Også fotografiene av låven som henger på veggene virker på meg noe forstyrrende. De dokumenterer gjenstandenes opprinnelige kontekst, men får en sekundær rolle. Uansett: Dette er en fengslende og kompleks utstilling av en kunstner som fortsatt, 47 år etter sin debut, er høyst aktuell.