• Daniel P. Jimenez.: Waves, 2006.

    Carlo E. Prelz

Subliminal kinese og digital formalisme

Av: Tore Ferner

Publisert:

Utgave: 7/2007

Del: 

I forbindelse med Piksel07 ble flere verk som bygger på åpne teknologiløsninger utstilt. Enkelte hadde et klart teknologisk fokus. Andre var mer poetiske hvor det teknologiske var lavmælt, men like fullt konseptuelt til stede.

Waves av Daniel P. Jimenez er et vakkert kinetisk verk. Et hvitt tau er i hver ende festet til stillegående motorer og settes i stående bølger som antar ulike former avhengig av folks bevegelser. En varierende svusj-lyd dannes av luftmotstanden når tauet svinges rundt. Noen av formasjonene er i all sin enkelhet ganske komplekse, som om det skulle være flere tau i sving samtidig. $preview.end$ Overgangene mellom formasjonene kan bli ganske voldsomme, nesten litt truende. Waves kan kanskje ses på som en visualisering av bevegelig energi i rommet det står i, eller at verket i ett effektivt kinetisk-audiovisuelt grep «avdekker» de naturvitenskaplige mulighetsbetingelsene for lyd.
Ved Mobispheres av Andrew Bucksbarg undersøkte folk hva slags lyder de kan få ut av hvite kuler på størrelse med tennisballer. Kulene har en glatt, melkehvit overflate og ligger godt i hånden. Spredte blinklys på innsiden skinner igjennom. På svarte knotter kan man justere lyden som genereres. Sfærene minner meg om babyleker, bare at her har man abstrakte lyder og mer variasjon. En av de voksne med en kule ved øret utbryter «Det her er jo en herlig greie, da. Er de til salgs?» – Et slags Tamagotchi-substitutt eller voksenleke for lydfreaker, kanskje?
Et helt taust verk er Grow av Christian Gutzer. Det er hva jeg mest presist vil kalle en subliminal kinetisk skulptur. Den ser stillestående ut, men konseptuelt dreier den seg om å manipulere en plantes vekst. En gang i tiden var «vekst» kroneksempelet på «bevegelse» (gresk: kinesis), ikke kun forflytning i rommet. I Grow er ikke kinesen (veksten) direkte sansbar, den er noe forestilt. Manipuleringen av plantens vekst utnytter at dens utvikling er resultat av arv og miljø: Når «potten» planten står i roterer sakte, lures planten i tråd med sitt DNA-«program» til å vokse «feil». Verket illustrerer hvordan man kan sette opp «grensesnitt» mot biologiske «algoritmer». Man tenker også lett på miljøvern o.l. siden en plante her uvegerlig blir er et symbol for naturen. Med minimale teknologiske virkemidler oppnås høy konseptuell virkningsgrad.
Gregory Shakar har i The Analog Color Field Comp laget fem identiske «instrumenter». Hver enkelt består av en gjenbrukt fargeskjerm, standard PC-høyttalere og en kontrollboks som ser ut som en laboratorielevning fra 1960-tallet. Skjermen fungerer som én eneste stor piksel. På kontrollboksen kan man stille inn fargen til skjermen og lydens frekvens og volum. Skjermen blinker i takt med de sinusaktige pulslydene. «Instrumentene» er retro-utstyr for å utforske et begrenset spekter av basisegenskapene til en datamaskins audiovisuelle uttrykksmuligheter. Etter hvert som publikum utforsker hvert sitt «instrument» oppstår en varierende «konsert» med interferenser og moduleringer, noen ganger rytmisk, andre ganger terpende eller irregulær. Dette arbeidet er et populært tilgjengelig eksempel på det jeg opplever som Piksels tendens til å arbeide ut fra en hard-core tilnærming om at det digitalt fundamentale er vakkert og på overflaten ofte kan ytre seg som retro-estetikk.
Den underliggende teknologien er i ulik grad sanselig til stede i de utstilte verkene. For eksempel, i Bacterial Orchestra av Olle Corneer et al er den underliggende og konseptuelt sentrale genetiske algoritme-teknologien helt skjult, noe som trolig gjør den gjengse tilskuers tilgang til verkets konseptuelle nivå vanskeligere. Salto mortale av Ralph Kistler har en ikke-teknologisk fortelling og er samtidig teknologisk transparent på en ubesværet måte som gir det en svak aura av mekanisk dukketeater.